Sitroncologne

Jeg kjøpte den første flaska med sitroncologne en gang jeg skulle på laiv, og tenkte at det sikkert blir vanskelig å få vaska seg ordentlig når tredve mennesker skal dele én dusj, og jeg tenkte det kunne være verdt et forsøk, at kanskje jeg kunne la være å dusje og likevel lukte godt.

Og det fungerte over all forventning. Eller. Jeg forventa jo at det skulle funke. En trenger ikke være veldig smart for å skjønne at det å splæsje 80% alkohol under armene dreper alle baseluskene, og jeg fortsatte å bruke colognen også etter laiven, under deodoranten, når jeg forsov meg og ikke rakk å dusje, eller en gang eller to om dagen om det var ekstra varmt vær. Og det ble en av de tinga jeg ble vant til, som gled inn i hverdagen min. Og så glemte jeg hvor mye bedre sitronspriten faktisk gjorde hverdagen min, siden jeg begynte å ta for gitt at det alltid ville finnes cologne til kjøps for 35 kroner flaska. Og dermed tenkte jeg aldri tanken at jeg burde kjøpe en fire-fem flasker i tilfelle produktet forsvant fra min lokale butikkhylle.

Som det gjorde. Når flaska var tom, og jeg kom tilbake for å kjøpe mer, var det ikke noe cologne på hyllene, og hun bak kassa skjønte ikke engang hva jeg mente når jeg spurte etter det.

Og jakta begynte, – først gikk jeg innom alle butikker som så ut som om de kanskje ble drevet av tyrkere, og deretter alle andre. Til sist gikk jeg innom alle butikker fra Storgata via både Brugata og hele Tøyengata opp til Tøyensenteret, i alle fall alle butikker som hadde såpe og sjampo og sånn, og forklarte mang en forvirra ung mann hva jeg var på jakt etter, uten at de hadde hørt om det. Og det ga meg en følelse av å leve på en litt annen planet enn alle andre. Er det virkelig bare meg som synes jeg trenger dette i hverdagen min? Nesten bare meg? I hele Oslo? Hadde jeg seriøst – uten å vite det – gjort meg avhengig av et produkt som ikke egentlig eksisterer på byens butikkhyller?

Da jeg tilslutt fant matbutikken like ved T-banen på Tøyen var jeg så hoppende glad at jeg kjøpte fire flasker, og mannen i butikken lo av meg, og spurte om jeg hadde tenkt å drikke det eller noe sånt, og jeg benekta det, naturligvis, og kjente meg litt dum, men mest glad. Dessverre lukta den ikke like godt som den forrige, og mye værre: den var tilsatt noe ekkelt, som smakte Go’negl. Så med det merket jeg har nå, må jeg vaske henda kjempegrundig hver gang jeg har brukt colognen for å unngå at… å spise en brødskive for eksempel, skal gjøre at alt smaker motbydelig i timesvis etterpå. Det verste er kanskje at jeg synes den beske smaken sitter på alt, kanskje fordi jeg sitter for mye med armene i kors eller noe sånt. Ordentlig ekkelt er det.

Så jeg leter fortsatt etter den gode colognen, og om jeg finner den blir jeg lykkelig, men det kan jo være at strøkommentaren fra mannen i butikken på Tøyen forklarer hvorfor jeg nå bare har ekkeltsmakende cologne, liksom… den gangen Scarlett O’Hara drikker parfymen sin i ren desperasjon… og at det er derfor jeg bare finner cologne med Go’neglsmak nå. Skuffelsens cologne. Men den fungerer jo den óg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s