Metablogg

Du vil ikke tro hvor deilig det var da jeg skjønte at ingen egentlig leser bloggen min mer. Ikke tolk det dithen at jeg ikke vil at du skal komme tilbake. Visst vil jeg det! Men det betydde liksom at jeg kunne starte på ny frisk, at ingen kom tilbake fordi de håpte på mer av det gamle.

Jeg har uansett inntrykk av at den store bloggetida er forbi, at det mest er de som klarte å bli godt besøkte og velleste blogger tilbake i 2006-7-tida som har mange lesere, og at det uansett ikke er noe håp for oss som aldri oppnådde stort annet enn å bli lest av foreldrene våre. Men det gjør meg i grunnen ikke så mye.

Jeg har blogga ganske lenge, – begynte på livejournal i 2003, og det var nydelig og fantastisk. Jeg fikk venner der, både fra nær og fjern. De nære ble del av min virkelige vennekrets, og noen av de fjerne har jeg møtt en gang eller to eller aldri. En gang dro jeg til og med til Amerika og bodde hos noen livejournalvenner i to uker. Livejournal tilførte nye fine ting i livet mitt, og mange av disse fine tinga har aldri gått over. Det beste var kanskje det at en innadvendt aktivitet jeg alltid hadde drevet med med ett ble en utadvendt aktivitet som satt meg i forbindelse med andre mennesker.

… Men så kom facebook.

… Og så kom alle bloggene.

Og plutselig var både den fjasete og den alvorlige funksjonen til livejournal dekka av andre nettsteder, og det begynte å tynnes i rekkene. Og så forsvant jeg også, lagde denne bloggen – i starten fylte jeg den med oversatte – og av og til u-oversatte versjoner av livejournalinnlegga mine, etterhvert ble dette hovedstedet for skriveriene mine, men det ble aldri helt det samme. Ikke det samme nettverket. Ikke like upretensiøst.

Det siste der er det viktigste, tror jeg. Jeg fikk en sterk følelse av at jeg burde skrive noe viktig her, noe seriøst, noe alvorlig, noe politisk eller faglig eller i det minste noe smart. Og dét igjen begynte å kjennes som arbeid. Denne følelsen ble femdobla etter 22.juli, for da var hele verden med ett blitt mye mer alvorlig. Å skrive sånn kvasirosablogg om alle mine fjasete interesser kjentes ikke riktig mer. Og det nye alvoret gikk i grunnen aldri over, og i praksis tok det knekken på blogginga mi.

Men. En gang i fjor sjekka jeg statistikken og innså at jeg ikke hadde en eneste leser, fordi folk hadde skjønt tegninga, skjønt at jeg ikke gadd mer. Og det var kjempedeilig. For da kunne jeg jo starte på nytt, hengi meg helt til å skrive om de tullete hverdagslighetene som jeg er interessert i, uten hensyn til om noen andre faktisk synes det er interessant. Og det er der vi er nå. Jeg skriver om akkurat det som interesserer meg mest der og da. Og det kan være hvor teit det vil, for jeg skriver det uansett bare for meg selv.

Naturligvis hadde det vært fett om andre gadd å lese det òg, bevares! Kom og les. Men jeg tar det som en bonus, det er ikke det som er poenget med denne saken. Ikke for meg. Ikke nå. Selv om statistikken ligger og dupper omkring null lesere kjennes det ikke poengløst.

2 responses to “Metablogg

  1. Jeg tells nok ikke, for jeg er en av foreldrene, men jeg leser, og jeg liker faktisk godt sånne hverdagsblogger som handler om folks jevne liv. Det er sånne jeg leser mest av, ikke bare din.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s