Biedød

Denne posten er noen uker forsinka, for jeg har hatt ferie i tre uker, og når jeg har ferie er det ikke så lett å åpne datamaskinen.

Jeg vet ikke hva som hadde skjedd, for jeg var bortreist når det skjedde, men på grunn av fortsatt svermetrang hadde birøkterlaget beslutta å kjøre en omgang til med snelgrovebrett, og da vi åpna topplokket for å inspisere, var det kaldt og stille.

Kanskje dronninga hadde blitt med ved en feil? Eller kanskje en løs stropp hadde hengt foran luka og stengt dem inne. Kanskje det ganske enkelt var blitt for varmt for dem der oppe? Fælt var det uansett. At dronninga var borte var det ingen tvil om, forresten. Hele yngelrommet var tjoka fullt av dronningceller midt på tavlene, og vi lot dem være. Om ei så sen jomfrudronning klarer å parre seg får vi vel se på. Kanskje vi må slå sammen noen folk før vi vintrer inn. Men bortsett fra alt dette summer de fint. Summa i alle fall fint sist jeg så på dem.

Ellers – jeg har jo raffinert voksen fra dette døde folket, og å si det lukta godt ville være en overdrivelse. Bier og yngel og søt, søt honninglukt og død. Og jeg gjorde det hjemme på kjøkkenet, og det kjentes urent.

Noe har jeg i alle fall lært av dette. Når man skal koke ut bivoks, er det lurt å gjøre det når det regner. Første omgangen kokte jeg nemlig ut i strålende solskinn, og siden jeg kjente et sterkt behov for å lufte, siden jeg brakk meg endel, åpna jeg alle vinduene i leiligheten, og alle nabolagets bier, både små villbier og ulike slags tambier kom strømmende til for å røve voks. Og så fant de ikke veien ut, og bikkja var misfornøyd og det hele kjentes litt kaotisk. Neste gang gjorde jeg det i regnvær, og det gikk kjempefint.

Et lite og litt beslekta problem, som ikke handler om biene, men om meg, er at jeg har mista litt oversikten. De fleste av biene våre bor så langt borte, nå. Langt oppe i skauen fremdeles. Tidvis får jeg en sms om at noen andre har røkta dem, og det er jo veldig hyggelig av noen andre, men det er jo ikke jeg som har sett på hvordan de har det, – Og der oppe kan jeg ikke bare rusle innom og se etter hvordan de har det. En dag trodde jeg det hadde flytta inn ei dronning, og så var det bare noen som hadde øvd seg på merking på en drone, og jeg ser nytta av det, men siden jeg ikke er, eller har muligheten til å være engasjert i dette birøkterlaget, var ikke dét noe som hadde falt meg inn. Jeg tviler ikke på at biene har det bra, de der oppe produserer i alle fall mye mer enn de i byen, men jeg kjenner ikke at jeg har kontakten med dem på samme måte som når de bodde i nabolaget, og det kjennes ikke helt bra.

Det er ikke det at jeg har mista interessen for dem, tvert om, men de blir fjerne for meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s