Språklæringsfrustrasjon

Nyttårsaften 2013/2014 fikk jeg for meg at jeg skulle lære koreansk. Mens jeg sto øverst på sankthanshaugen og delte ut nyttårsklemmer og trampa nyttårssøle inn i de semska skoa mine, kjentes det som en storslagen idé. Et nyttårsløfte som ikke handler om nytte eller selvforbedring, som ikke handler om slanking eller flid. Det kjentes uvanlig avslappende.

Nyttårsaften på sankthanshaugen

Når jeg skriver denne oversikta akkurat nå, er det fordi jeg snart har holdt på i to år. Vanligvis når jeg begynner å lære noe nytt, gir jeg opp etter et sted mellom 1 (islandsk) og 3 (japansk og tysk) måneder. Dette er første gang jeg har tippa tremånedersgrensa.

Det kjipe, er dog at jeg gjerne vil forstå dette språket, og akkurat nå føles det som om jeg ikke har lært noen ting. Jeg kan fortsatt ikke føre samtaler, jeg kan fortsatt ikke lese tegneserier, jeg forstår sjelden hva folk sier. Jeg har lært så mange ord, og så mye grammatikk, og gjort så mange diktatøvelser fra cd-ene i lærebøkene mine – og likevel føles det som om jeg ikke har kommet noen vei.

Derfor begynner jeg med begynnelsen, og skriver meg gjennom alle de forskjellige måtene jeg har prøvd å lære dette språket. Kanskje gjør det at at jeg, selv om jeg ikke skjønner språket skjønner at jeg har lært ganske mye.

1. Youtube (Januar 2014)
Jeg starta dagen derpå, på youtube, busyatoms seksdelers «Lær deg å skrive og lese»-leksjon. Videoene er gode, og det tok ikke mange dagene før alfabetet satt som spikra, selv om jeg lenge surra med noen av vokalene.

Jeg hamra inn alfabetet ved å bruke google street view og lese meg gjennom alle butikkskilt jeg kunne finne. Det hjalp noe innmari. Ikke minst var jeg fornøyd når jeg kom over ord jeg faktisk kjente igjen: apotek, postkontor, frisørsalong.

frisørsalong

Tadaa – en frisørsalong

2. Mer youtube (Januar 2014)
Youtubebrukeren med lesekurset har endel videoer også, og jeg fortsatte videre med dem.  Den første setningen jeg lærte meg var «jeg er ingen elefant». Nå er ikke dét en setning jeg har hatt voldsomt mye utbytte av i dagliglivet, men det var gøy en stund. Jeg kunne se videoene titusen ganger på rad og herme etter uten at noen hørte det. Jeg øvde i badekaret, pugga ord ved pulten, ved frokostbordet, på bussen. (Jeg har også en ordbok på do). Etter omlag ti videoer begynte jeg dog å gå grundig lei. Jeg kom fram til at jeg trengte noe annet og mer systematisk.

se, jeg juger ikke

… så ingen skal tro jeg farer med løgn

3. Første bok (Februar 2014)
… så jeg gikk på biblioteket og lånte boka Writing Korean for beginners Synes å huske at boka begynte veldig bra, og at den forklarte grammatikken på en måte som jeg kunne forstå. Etter omlag hundre sider begynte jeg å skjønne hvordan ting hang sammen, fortidsform og framtidsform  – men jeg kjente også at jeg lå etter på uttalen, for det er jammen ikke så lett å gjette seg fram til tonelag i et språk man egentlig ikke har hørt så mye og ikke kjenner noen som snakker.

… sånn så håndskrifta mi ut da, og sånn øvde jeg på ordstilling

4. Talktomeinkorean (Mai 2014)
Derfor bestemte jeg meg for å høre gjennom introtimene på Talk to me in korean-nettsida. Mye av tida er folka der ramt gode på å forklare ting. I begynnelsen bestemte jeg meg for å ikke skrive i det hele tatt, – bare høre, prøve å lære med øra. Det viste seg at det jeg hadde lært i boka faktisk var nyttig, – jeg klarte faktisk å lære med øra, noe som overraska meg litt. Det kjentes som om jeg faktisk hadde lært ting allerede, selv om jeg fortsatt ikke hadde noen brukbar mengde av hverken lytteforståelse, prateevne, grammatikk eller ordforråd. Kladdebøkene mine forteller at jeg begynte å ta notater og pugge ting etter leksjon nummer 7.

(Jeg kjøpte verbboka deres også. Den er… ikke så veldig god. Men det er fint at den har eksempelsetninger.)

Og jeg fortsatte med disse leksjonene, begynte å skrive og pugge og fortsatte med dette til det plutselig var for vanskelig for meg. Jeg skjønte ingen ting av leksjon nr 2.19. Jeg var også i ferd med å utvikle en ganske total talesperre, og innså nødvendigheten av å sitte i et klasserom og stamme fram fremmede språklyder om jeg ikke skulle ende opp i en situasjon hvor jeg kunne språket, men ikke er i stand til å åpne kjeften. (Jeg har det problemet på Fransk)

Sommeren 2014 kjøpte jeg denne gramatikkboka. Den er bra, syns jeg. Men jeg blir i dårlig humør av at de aller fleste eksempelsetningene handler om stress, helse og slanking. Sikkert setninger man trenger, men det er ikke ting jeg liker å fylle hobbytida mi med.

5. Kurs (Høsten 2014.. 2015)
Så – høsten 2014 begynte jeg på Koreanskskolen. Jeg var livende nervøs, og kjemperedd for at alle kunne mer enn meg. Jeg meldte meg på nybegynnerkurset, hvor de lærer å skrive og lese, men endte med å hoppe opp til neste nivå, der de jobba med enkle setninger. Jeg memoriserte nesten hele boka til førsteklassen for sikkerhets skyld før neste time, fordi jeg var redd for å være dårligst i klassen. Men så viste det seg å være veldig hyggelig der. Vi var bare fire elever i klassen. Folka var hyggelige, læreren var flink og jeg lærte masse.

De første to kursa brukte noen tynne bøker, som er lagd for små barn, og med cd’er hvor voksne leser sakte, sakte med barnestemmer. Etter at jeg fikk en discman av kollegaen min, begynte jeg å høre på cd’ene på sengekanten før jeg skulle sove. Om igjen og om igjen. Jeg tror jeg lærte noe av det, – om ikke annet var det ganske søvndyssende.

Lærebok, – og nok en elefant.

Kursa har tatt vekk talesperra mi, og så er det veldig greit å ha noen andre som gir meg et puff i baken, i stedet for å minne meg selv om å fortsette å lære. Og så er det ganske hyggelig å tilbringe lørdagsformiddagene i menighetssenteret på Sankthanshaugen.

6. Bok (Jula 2014)
Jula 2014 begynte jeg å bruke denne boka, som jeg kjøpte fordi den markedsførte seg med at cd’en var lest inn av en kjendis. Jeg tenkte at når at cd’en var selve salgsargumentet, måtte den av nødvendighet være bra. Den har riktignok mer prating enn mange andre, men kjendisen høres ut som om hvert sekund i innspillingsstudioet er en lidelse, – liksom «hva har jeg gjort galt i livet som gjør at jeg må lese inn dialoger om å gå i butikken og kjøpe øl og nudler, det er ikke derfor jeg ble skuespiller». Ellers liker jeg denne boka innmari, innmari godt. Bra utvalg av ord man skal lære (endelig kan jeg ord som såpe, håndkle og dopapir, – skoleboka fokuserte heller på ord som «bunadjakke») Jeg brukte lytteøvelsene som diktater, og snakka meg muntlig gjennom alle oppgavene. Mellom første og andre semester på skolen gjorde jeg meg ferdig med første halvdel av denne boka. Mellom andre og tredje semester gjorde jeg den helt ferdig. Jula 2015 gyver jeg sikkert løs på de første par kapitlene i bok 2.

(Til jul fikk jeg også dessuten den store verbboka av foreldrene mine, og den ville jeg ikke vært foruten et sekund! Det er seriøst ikke noe poeng i å kjøpe verbboka jeg nevnte over her, når denne verbboka her finnes.)

7. Her er vi nå (Høsten 2015)
Kurs nummer tre var som å bli kasta ut på veldig, veldig dypt vann. I begynnelsen hadde jeg litt panikk. Boka forventer at jeg kan både masse gramatikk og en hel haug ord som jeg ikke kan. Før hver time prøver jeg å stamme meg meg gjennom neste ukes kapittel, og mye av tida forstår jeg ikke hva det står der. Selv etter at jeg har slått opp alle orda.

… Og sånn ser håndskrifta mi ut nå

***

Sånn. Ved å skrive meg gjennom to år med læring… har jeg på ingen måte blitt kvitt frustrasjonen over å ikke forstå det jeg leser og hører. Ikke i det hele tatt.

Kanskje jeg i alle fall har minna meg selv om at jeg faktisk kan si mer enn «jeg er ingen elefant». Om ikke annet har jeg skrivi en gigantisk intropost som gjør at eventuelle senere innlegg (kanskje det kommer en jubelpost om at jeg faktisk skjønner noe, på et tidspunkt) har en bakgrunnshistorie som gjør dem forståelige.

Og noe har jeg jo lært. Når jeg hører på tilfeldige youtubevideoer, som jeg ofte gjør, skjønner jeg som regel hva de snakker om. Jeg skjønner ikke hva de sier, men jeg skjønner hva de snakker om, mye av tida, i alle fall. – Og når jeg surfer gjennom instagramtægger skjønner jeg i alle fall en del av det de folk skriver under bildene sine. Kanskje kommer det et jublende seiersutbrudd på en dag hvor jeg endelig har forstått noe ordentlig.

***

ETA: Så.. realiteten er at jeg skrev dette for noen måneder siden, men ikke putta det opp fordi jeg veldig godt visste at det kun er interessant for meg selv. Men når jeg nå en gang endte med å putte det opp likevel, får jeg vel slenge på et parhalvhjerta gledesutbrudd.

Nr 1: Jeg var sjuk i forrige uke, og lå på soffan og så meg gjennom en hel tv-serie. Jeg innså at jeg forsto mye mer enn tidligere. Altså, det var jo undertekster, men likevel. En gang gikk jeg ut på kjøkkenet og henta vann mens teven fortsatt var på, og jammen skjønte jeg ikke et par replikker da også.

Nr 2: Jeg fant en tegneserie jeg nesten skjønte. Jeg var bra fornøyd med meg selv på det tidspunktet. Barnetegneserie, dog, om en gutt og en hund og hunden har tenkebobler hvor den sier noe sånt som «jeg blir glad når jeg bæsjer på tur». Men nå finner jeg ikke tilbake til den, og det er jo litt teit.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s