Birøkterdagbok – mulig sjukdom

Sommeren kom halvveis overraskende på i begynnelsen av mai. Plutselig var det full blomstring og full bieaktivitet. Siden jeg oppbevarer endel bivoks i stua er det umulig å glemme biene – hver gang det er bra vært og vi lufter, flyr minst ti bier inn og prøver å stjæle voks fra skapet vårt.

24. april fikk begge bifolka kjapt en fortavle hver.
4. mai fikk de en fortavle til. Vi rakk å oppdage at biene var oppfarende og kjipe, og måtte slenge på lokket før vi fikk inspisert dem ordentlig.

Kirsebærtrærne og løvetannen og brudespireaen og tulipanene blomstra alle ca 6-7-mai, og med ett måtte vi tenke mye hardere på biene enn tidligere.

10. mai: Endelig varmt nok til å morgenrøkte – siden vi er midt i byen må vi jo gjøre vårt ytterste for å ikke plage naboene, og før arbeidstid er de færreste ute i havene sine. Endelig fikk vi også inspisert kubene våre ordentlig. Vi satt på skattekasser på begge – akkurat nå heter de «den svake» og «den sterke» kuben, som er dårlige navn om styrkeforholdet en dag skulle endre seg, og det kan jo skje. Vi kan også kalle dem «den blå» og «den rosa». Også det lyder litt upersonlig.

Men uansett. Begge hadde svermeceller. Den svakeste hadde tydelig gjort et stille dronningskifte allerede. Den sterke fikk ei helkasse som skattekasse, og den svake ei halvkasse. Den svake fikk også ei fortavle.

Da jeg dro opp den første tavla i den svakeste kuben fikk jeg litt bakoversveis, for der krøp langsomt noen klissete, svarte bier, tydelig i svært dårlig form. Dette bekymrer oss. Vi prøver hardt å finne ut om dette handler om en farlig sykdom, f.eks Kronisk biparalyse, som jeg riktignok ikke vet om eksisterer i Norge eller ikke. Dette er nemlig den eneste sjukdommen jeg har funnet som gjør biene svarte. Jeg håper ikke det er det, for den er visst smittsom. Jeg gjetter på at klisset er propolis som de andre biene har  pensla på for at de ikke skal spre smitte. Disse klissete biene var kun på de to tavlene lengst vekk fra flyåpningen.

Her ser vi en frisk bie som står og slikker på en sjuk bie. Driver ho og pensler på propolis?

Jeg tok denne videoen for å dokumentere. Den ble på høykant fordi jeg ikke hadde noen plan om å legge på youtube. Tvert om var min instinktive reaksjon «å herregud, håper ingen får vite at vi har sjuke bier», men så tok jeg til vettet og kom på at det er best at alle får vite det om det er noe farlig, så vi får råd om hvordan å iverksette nødvendige tiltak.

Men denne kuben har fler problemer enn «bare» svartklissete bier. Enten har vi fått en eggleggende arbeider, eller så har vi ei dronning som ikke fikk parra seg i fjor, på grunn av sen sverming i Maridalen. Uansett er det ikke noe vanlig yngel der, men bare enorme mengder droneyngel, samt et muligens vellykka forsøk på stille dronningskifte (om det er noe som går an med ubefrukta bier, da… jeg trodde ikke det gikk. Jeg får lese meg opp på dette i kveld. Kanskje de bare har ei udugelig dronning som de har gjort sitt aller beste for å bli kvitt.)

Så.. nå vet vi hvordan såkalt pukkelyngel ser ut – det er mengder av det, men jeg tok ikke noe bilde fordi jeg var stressa og litt bekymra. (Dessuten må man ta av hanslene for å ta bilde). Vi røkter igjen på torsdags- eller fredagsmårran, og før det må vi finne ut hva vi gjør.

Mye å tenke på, dette. Men birøkt er jo et fag, og det ville vært for dumt om det å lære et fag kunne skjedd uten litt tankegymnastikk. Og vi er bare på vår andre birøktevår.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s