Category Archives: dimper

Pult

Vi bytta pulter etter sommeren hvert år på skolen, i alle fall er det sånn jeg husker det, og om ingen krangler på det er det nok sant. Vi hadde stålrørspulter, ganske gamle, og stolene var av den vanlige klasseromstypen, de som er nesten oransje og er lagd av finér som er pressa sånn omtrent til formen av en barnerumpe, med stillbart sete og bena plassert så langt ned at de er perfekte å vippe på, eller å hvile føttene på når vi fortsatt hadde for korte ben. Og både stolene og pultene hadde generasjoner av unger bak seg, hadde spor av det, skjulte tyggisklyser som i løpet av tiår hadde blitt harde som plast, navn på band vi aldri hadde hørt om, og elever som forlengst var uteksaminert. Jeg likte å vippe på stolen, men som sagt var stolene gamle og metalltrøtte, og en gang knakk stolbenet av. Og det var litt morsomt, men det var også litt flaut, for morfar var vaktmester på skolen, og hver gang noe sånt skjedde, sa lærerne «tenk på vaktmesteren, så mye ekstrajobb han får av sånne som dere», og de hadde rett i det, og jeg håpte at han aldri fikk vite at det var jeg som hadde knekt stolbenet.

Men uansett, det var jo ikke stolene det skulle handle om nå, det skulle handle om pulten min, den jeg kapra meg i fjerde klasse og klarte å holde på gjennom både femte og sjette. Når vi skulle velge pulter, om vi nå gjorde det, da – men det tror jeg vi gjorde, forta jeg meg å kapre akkurat den pulten, og flytte den til den faste plassen min, nest bakerste rad, på rekka ett hakk fra vinduet. Der jeg kjente meg usynlig nok til å kunne tegne uten at lærerne så det, uten å sitte demonstrativt lagt bak i rommet.

Pulten hadde svart virrvarr-mønster, og det gjorde det mye vanskeligere å tegne på den med blyant. Og selv om akkurat dét var en ulempe, ble det samtidig lettere å komme unna med det, for blyanttegningene mine syntes bare når man så skrått på dem. Uansett var det pent, – Den harde, mattslitte respatexen mot det myke, flisete treverket med den varme farven. Jeg er gjennom det viktigste, nå, selv om jeg ikke har fortalt om tverla som var i akkurat riktig høyde for bena mine, at den hadde ordentlig hylle under lokket, i stedet for den lille stålbøylen de andre måtte klare seg med, at den ikke hadde sånt irriterende blekkhus-hull og at stålrøra var blanke, ordentlig blanke i motsetning til den litt klebrige gråfarven som alle stolene hadde, og som de lysegrå pultene hadde, som fylte resten av klasserommet.

I frykt for at noen skulle skjønne at jeg hadde kapra klasserommets beste pult, passa jeg på å ikke fortelle noen om det. Nå vet dere det, og nå vet dere hvorfor jeg blir glad og rolig i magen bare jeg ser en overflate dekka med svart virrvarrmønstrete respatex.


Bildet av skolestolen, som internett sier at heter «norsk industristol», og slett ikke skolestol, har jeg lånt fra bloggeren «Jordbær med fløte«

Advertisements

Oppussningsobjekt

Da mora mi var i toårsalderen fikk hun dette dokkehuset. Da jeg var i …en eller annen alder, pussa mormor og morfar det opp og ga det til meg, og malte veggene med restemaling fra huset vårt og kjøpte nittitallsinnredning til det. Og så sto det på rommet mitt en stund og ble lekt med. Og så flytta det opp på loftet. Og så ble taket på det store huset lagt om, og det kom litt snø på det lille huset, og det lille huset har det ikke helt bra nå. Men jeg tenkte jeg skulle gjøre noe med det. Tenkte. Mhm. Det følgende bildet har jeg stjålet fra nettsida http://www.swedish-dollshouses.se/, så nå er det veldig viktig at eventuelle lesere klikker på denne lenka, sånn at nettsidas eiere skjønner at jeg er hyggelig og bare vil at andre også skal få kose seg med den fine sida deres. Altså. Sånn så det ut i 1962. Noen av møblene har jeg fortsatt, og mamma husker andre fra da hun var lita. Men det ser ikke sånn ut mer… det kan hende at det har bodd noen lite strukturerte lånere i huset, og de har pissa på teppene og smadra dusjen og slengt seg i lysekronene. Men altså. Nå har det stått i bokhylla mi i fire måneder uten at jeg har hatt tid til å gjøre noe med det, annet enn å samle bilder fra tidlig 60-tall i et pinterestalbum. Men til senere, om jeg skulle få fart på meg: dette er altså utgangspunktet for en eventuell framtidig restaurering.

Jantzen swimsuits

Jeg hadde aldri hørt om dette badedraktmerket. Visste ikke at det var de som fant opp ordet «swimsuit» en gang for mange herrans år siden, eller at de var kjent for å lage badedrakter med så mye trøkk at du kunne være trygg på å kjenne deg pen på stranda selv om du ikke hadde på deg de innskjerpende hverdagsunderklærne dine.

Men etter at jeg fikk denne saken her av en kollega, – bitteliten sak, forresten. Jeg tror aldri den har vært brukt, og jeg tror aldri den vil bli det heller, med mindre jeg blir alvorlig syk eller noe slikt, og alvorlig syke pleier vel ikke sprade rundt i turkis badedrakt. Uansett – etter at jeg fikk denne badedrakta, som kanskje er fra starten av 60-tallet eller slutten av 50-tallet, har jeg brukt endel tid på å glo på reklameplakater på nett.

Det det ikke er gitt at du kan gjette deg til, er at jeg er mest forelska i det elastiske stoffet, som er så sterkt og strukturert, og som jeg aldri har klart å finne maken til. Jeg liker at stoff har litt struktur. Jeg kan ikke utstå det glatte mikrofibrete badetøyet jeg må ty til til daglig, særlig i bysteområdet. Næh, go meg litt hard elastikk, så blir jeg glad.

Nå formaner jeg meg selv om å ikke nevne det mannlige blikket, og sier heller «striper, striper» «snitt, snitt».

Her holder det hardere, – men om noen ga meg den bakerste av badedraktene, skal det gå heelt fint at det er pinlig å kjøpe klesplagg som er markedsført som «the look a man likes».

Og nå er endelig boka med badetøysymønstre lagt ut for salg. Det er jo også noe å glede seg til.

Lekkert patent

Er du plaga av inkontinens og kraftig menstruasjon? I 1930 fant Frances H Lewis opp ei nydelig dinglebleie, hvor en pose henger ned mellom bena dine og fanger opp hva det skal være. De påstår at den er komfortabel for den som bærer plagget, men jeg har en vag mistanke om at en pose som er god og våt av urin og mensblod ikke er blant tinga som styrker selvtilliten ute blant folk.

Lenke. Nam nam.

Oldemors truser

Jeg har for meg at man skal ha tre truser – ei i skuffen, ei på kroppen og ei i vaska. Og vi har gamske riktig tre truser etter oldemor, men det går ikke opp likevel. For det er ei pentruse, ei hverdagstruse og ei menstruse. Nå går jeg og grunner på om pentrusa og menstrusa kommer i tillegg til de tre vanlige trusene, eller om de er inkludert i beregninga. Mamma har menstrusa, og det er derfor ikke bilde av den. Hadde jeg kjent forrige eier, ville jeg dessuten kjent litt på å legge det ut nett.

Det er ingen ting ved disse trusene som hjelper meg til å tidfeste dem nøye, annet enn at broderiet gir meg tidlig 1900-tallsvibber. De er litt hullete på innsida av låra, men verken stoppa eller gjenbrukt, Jeg tror pentrusa har gjenbrukte blonder fra et plagg i mer tettvevd stoff, – de synes litt eldre enn selve trusa, men de er ikke blitt spretta av for å bli gjenbrukt en gang til, i motsetning til andre avspretta broderier jeg har liggende. Jeg gjetter dem derfor til tidlig på 20-tallet, da det ble vanligere med undertøy i andre materialer, og kjolestoffene ble tynnere, slik at moderne truser begynte å kjennes nødvendig, og at de er blitt tatt vare på fordi de teoretisk sett kunne hatt litt fartstid igjen, om de ikke var så håpløst umoderne.

Hverdagstrusa er i middels grov twill, kjennes omtrent som en litt sliten dongeribukse, og har enkle men smakfulle og kompetent utførte kantbroderier.


Pentrusa er i finere twill, mens de små og regelmesside og innmari imponerende broderiene er på et tettvevd lerretsstoff.

En flicka som är stark

Her om dagen fikk jeg en ny skrivemaskin i gave,* og der maskina fra i fjor først og fremst gleder med sin estetikk og sitt potensiale, tilfredsstiller lille frøken Gabrielle meg ved å være akkurat det hun er. Funksjonell og nydelig og vakker.

Og i helga har jeg sitti ved stuebordet og blitt venn med henne og lært meg funksjonene hennes og tasta med de store tastene mot det tørre fargebåndet så lenge at det nå kjennes underlig usubstansielt med dette flate, hvite laptoptastaturet.** Jeg skriver vanligvis relativt målbevisst, som de kaller det, men nå kjennes lyden av fingrene mot tastaturet på samme tid skjør og uvirkelig, og jeg tenker på hvor underlig overgangen fra skrivemaskin til datamaskin må ha vært for de som ikke var med hele veien, men venta med data til win-fem-og-nitti kom eller kanskje enda senere.

Lille frøken Gabrielle har tilhørt en arkitekt, akkurat som den forrige. Hun er også en Adler, også dét lik den forrige, selv om hun er oppkalt etter dattera til Grundig. (Der er noen fusjoner mellom Grundig og Triumph og Adler som jeg merker en total disinteresse for å sette meg inn i, og jeg stopper altså der.).

Jeg har slett ikke starta noen bærbare-Adler-skrivemaskiner-fra-arkitekthjem-samling.*** Det er tilfeldigheter. Hun var jo aldri noen planlagt anskaffelse, og det kom i grunnen litt plutselig på meg at hun sto på spisestuebordet mitt. En litt overraskende forelskelse, fulgt av en langt mer forventa forundring over hvilken betydning materielle forhold har for følelsen av arbeidet man gjør, for livsrytmen og rutinene. Jeg stopper her også før vannet når mølla. Jeg har en tendens til å bedrive ord når hjula først kommer i gang.

Forrige eier må være mer av et ordensmenneske enn noe ordensmenneske jeg har truffet på tidligere, for her ligger både bruksanvisning og brune børster, en pakke silicagel og skriveprøva fra da maskina ble testa på fabrikken en gang i 1968 pent på rekke og rad. Det kjennes ikke på riktig at alt er så pent og pyntelig plassert i originalforpakninga si. Det fascinerer meg litt, for det er bare når ting faktisk er ordentlig gammalt eller kjennes verdeligt på noe vis at jeg klarer å ta meg bryet med å ta vare på dem på den måten. Nye bruksanvisninger er så veldig… bruksgjenstander for meg. Selv instruksboka til symaskina mi er allerede krøllete og velbrukt, selv om det bare er gått et år.

~*~***~*~

Om dere vil høre noe underlig besnærende, kan dere forresten se på denne hviskevideoen, hvor en kar hvisker om butikken til mannen som skriver den fine skrivemaskinbloggen. Jeg trodde ikke jeg skulle ende med å lytte gjennom hele, men det gjorde jeg, og det kilte litt på ryggraden et sted. Det er så rart når noen hvisker, for det kjennes litt som om det er natt og noen sover, og noen deler noe som hviskekontrakten tilsier at skal forbli mellom sender og mottaker. Kontrasten mellom mine forestillinger om hvisking som kommunikasjonsform, og det å være kringkasta på nett lager en behagelig følelse av skurr i meg.


* Fra Morten, som er bassisten i flere av Aksels band.
** Jeg liker ikke ordet laptop, men laptoptastatur har så mye sprett i seg at det får forrang for alternativene.
*** Jeg har alltid skrevet flerledda sammensatte ord sånn her: «bærbare Adler-skrivemaskiner fra arkitekthjem»-samling, men etter å ha lest at det ikke anbefales koser jeg meg stort med alle disse nye bindestrekene.

Skrivemaskinmani


For mitt indre blikk er det sånn jeg ser ut når jeg jobber. Selv om tredvetallet gikk over mens besteforeldrene mine fremdeles var ørsmå, og selv om jeg ikke har brukt ei skrivemaskin siden barndommen. Naturligvis kan ikke slike mentale bilder jages vekk av virkeligheta: De som har sett meg jobbe riktig riktig intenst vet at jeg er ei plump dame i skitten yogabukse og busserull, som sitter på knærne i sofaen, intenst framoverbøyd over ei altfor lita datamaskin som aldri aldri aldri fungerer som den skal. Foran meg ligger det stort sett en hund og gnager på en bamse, og pulverkaffen jeg drikker av koppen med hemulen på er stort sett svak og kald. Så mye for selviscenesettelsen.

Dette handler ikke om pulverkaffen eller om at knestående skriving er ubehagelig i lengden. Det handler om skrivemaskina.

Avsnitt 2. Hvor Marthe er gretten på datamaskina si
En gang før jul fikk jeg for meg at jeg skulle kjøpe ei skrivemaskin. Dere skjønner, i likhet med de aller fleste andre kontorister bruker jeg mange timer hver eneste dag på å skrive på data. Jeg har latt meg fortelle at tekstbehandlingsprogrammenes store fordel er at man kan endre det man har skrivi, men om man er en pirkefaen, sånn som meg, betyr det alltid at hver eneste setning blir skrivi. Sletta. Skrivi. Sletta. Skrivi. Endra. Droppa. Det sier seg selv at det blir dårlig med tekst ut av det. Det er blitt masteroppgave og artikler og ikke minst facebookoppdateringer av det hele, men det. tar. så. lang. tid.

Jeg begynte å lengte etter tekst jeg ikke kunne endre så snart den var festa på papiret. Jeg begynte å skrive for hånd, produserte hundrevis av dagboksider, notater, skriblerier og det begynte gradvis å løsne. Men jeg klarte bare improvisere fram tekst om jeg visste at ingen andre kom til å lese det. For selv med kulepenn stryker jeg ut ord og setninger. Desuten må jeg ta pauser hvor jeg febrilsk rister på venstrehanda som klamrer seg så altfor altfor hardt til penna.

Jeg skrev et brev i går. Det måtte skrives tre hele og to halve ganger før jeg klarte å legge det i konvolutten og lime igjen.

Avsnitt 3. Hvor Marthe nekter å innse at skrivemaskiner er håpløse
Oslo har ingen skrivemaskinreparatører lengre. I fjor leste jeg ett eller annet sted på internett at den siste skrivemaskinfabrikanten hadde lagt ned produksjonen.  I min naivitet trodde jeg ikke reparatørmangelen skulle være noe hinder for mitt maskininnkjøp. Jeg er jo et overmenneske i mitt eget hode, og har derfor for meg at jeg vil få til alt om jeg bare prøver mange nok ganger.

«Det finnes opptil flere kontrarie forfattere som insistererer på analog teknologi,» sa jeg til meg selv. «Derfor må det jo være en enkel sak når vi egenrådige ikkeforfattere skal hengi oss til mekanikken!»  Internetten fortalte meg dessuten at man kan blekke opp utslitte farvebånd. Man kan til og med kjøpe gamle bånd på ebay. Man kan mekke sjæl. Dette skulle gå lett.

Avsnitt 4. Hvor Marthe kjøper en reiseskrivemaskin
Inkjøpet var i grunnen en selsom opplevelse. Jeg hadde ingen avtale, for mannen som hadde lagt ut en gammel reiseskrivemaskin for salg ville ikke avtale tidspunkt nøyaktig, han ville jeg skulle ringe når jeg tilfeldigvis var i området. Området var indre Frogner, et godt stykke fra bussen. Bare ringinga var en utfordring, for telefonen min var ødelagt, og jeg hadde trenert å kjøpe en ny. Men jeg lånte en telefon og løy på meg å være i området. Kasta meg på tyvebussen og labba innover i et strøk jeg aldri hadde vært før, hvor husa ble større og større helt til de ligna avfolka leiegårder.

Og skrivemaskinas eier tok meg med opp alle trappene til det tomme loftet sitt. Og blikket hans flakka på den måten blikk flakker når man tenker «Herregud. Hva er det jeg holder på med?» Han forklarte meg at han var glad i den lille skrivemaskina. At han selv hadde lært seg å skrive på den. At den ikke fungerte helt som den skulle, men at den hadde tilhørt bestemora hans. Jeg trykka litt rundt på det dysfunksjonelle tastaturet, bemerka at knappene var pene. Trakk litt i dem så armene kom tilbake til utgangsposisjonen sin. Koste litt med spakene og kjente at jeg og den nok ville komme til å bli venner.

På spørsmålet om hva jeg skulle bruke maskina til, klarte jeg ikke svare. For ideen om at jeg ville skrive noe jeg ikke kunne slette kjentes plutselig så tåpelig, og jeg fikk lyst til å beholde motivasjonen for meg selv. Derfor stamma jeg fram noe om at jeg drev med laiv. At jeg ville ha en skrivemaskin til laiv. Jeg visste jo at det var minst femtiprosent løgn, men det var ikke en helt absurd påstand. Han hadde trodd jeg ville ha den som møbel, for den er ganske pen, og jeg stoppa tunga mi fra å uttrykke min skepsis til folk som har bruksgjenstander som møbel. Trekkspill på veggen, pianoer som lysestaker, symaskiner på hyller langs veggene. Grammofoner for den pittoreske retro-effekten. Nei. I stedet tok jeg skrivemaskina i armene og gikk min vei.

Avsnitt 5: Det er bare litt skam å snu
Skal jeg ha et virke knytta til skrivemaskiner, må det være som mislykka reparatør. Jeg har demontert maskina tre ganger. Jeg har vaska den med eddik for å få vekk støvet, har olja kriker og kroker med symaskinolje. Jeg har stramma noen av fjæra, og hver eneste gang har jeg trodde at det skulle fungere. Hver gang jeg har skrudd den sammen har det vært med den samme sitrende forventninga om at jeg endelig skulle få både fungerende maskin og mestringsfølelse det øyeblikket den siste skrua var på plass.

Den er ren, nå, men om jeg trykker på tastene nekter de oftest brukte bokstavene å trø tilbake på geledd. Som om det at de allerede er brukt gjør at de må fortsette å være klar til slag, – og hindre sine kamerater i å få være med. Båndet er fremdeles ikke blekka opp, for man trenger silikonspray til sånt, og hvor kjøper man egentlig silikonspray? Bærehanken må repareres neste gang jeg er hos en skomaker. Jeg har gjemt den lille Adleren mellom bøkene i den dypeste bokhylla.

Men det gjør ingen ting. Om den ikke er så god til å skrive, vet jeg at mesteparten av mekanikken fungerer som den skal. Dessuten har den artig proviniens, og gjenstander med litt historie kan være underholdende selv om de ikke vil spille på lag.  Maskina har tilhørt Maja Melandsø, en av Norges ledende funkisarkitekter på 30-tallet og en av Norges første kvinnelige arkitekter. Kanskje var den med da hun introduserte funkis-stilen til Trondhjem? Kanskje var den med da hun skrev boka «Sort og hvitt i ekteskapet» i løpet av 30-tallet? Om min lille reiseskrivemaskin fra 1929 allerede har vært med på å skrive ei hel bok fortjener hun sikkert å få hvile i sitt åttitredje år.

I alle fall til jeg blir en dyktigere reparatør.

***
Maskina på bildet er ikke min, men en som er klin lik. Fant den på flickr, og det er flere bilder der den kommer fra. Bildene øverst er forøvrig Brecht i -35 og to bilder fra Jason Lutes berlintegneserie bind 2. – Bildebehandlingsprogrammet mitt har skylda for at bilden er blitt så rare.

Forresten – denne skrivemaskinreparatørbloggen gjør meg glad.