Category Archives: kroppslig

Naken

Jeg er tydeligvis blitt eldre, – da jeg var lita var banneorda det første jeg slo opp når jeg fikk ei ny ordbok, men min nyeste ordbok kom jeg ikke på tanken før det hadde gått sikkert et halvår. Ikke festa det seg like godt heller, og jeg kan altså ikke navn på verken genitalier eller avføring på koreansk. Tenk det. Hva har skjedd med min indre tiåring?

Likeledes hadde jeg brukt digitaltmuseum i flere år før jeg kom på tanken å søke etter kodeord naken. Nå er det ikke så mange treff på det søkeordet, og når jeg tenker over det er det kanskje helt greitt. Der er en haug tegninger, en staut isbader og en unge på sauefell og en aktmodell på sauefell – folk som helt klart vet at de ble fotografert. Men så er det også dette, et minne fra en av Robert Colletts feltzoologiske ekspedisjoner.

Kanskje snikfotograferte han, og kanskje visste hun ikke at bildet ble tatt, og kanskje fikk hun aldri vite det, for om det ble fremkalt, ble det kanskje liggende i fotografens private samling. Siden bildet er tatt en gang rundt nittenhundre fikk hun kanskje aldri vite det heller. Jeg kan naturligvis ta feil, siden jeg bare gjetter. Men jeg kan også ha rett.

Jeg lurer fært på hva hun hadde tenkt, om hun fikk vite at museumssektoren hadde digitalisert hennes begynnelsen-av-puberteten-kropp.

Og så lurer jeg på hva jeg selv ville tenkt om det var meg det gjaldt, og jeg var hundre-og-elleve år gammel og aldri hadde kommet på tanken om å leke med selvutløseren da jeg var tolv? Om jeg hadde hørt kameraet klikke, og så opp i det zoologen snek seg vekk, ville jeg nok blitt livredd, men sett at jeg kom over det ved en tilfeldighet hundre år senere. Etter at den svake grøsninga over å ha blitt iaktatt utenå vite det hadde gitt seg, tror jeg kanskje, kanskje jeg ville syns det var litt hyggelig også.


Dette er dratt opp fra kladdebunken min fordi jeg egentlig var sjuk og surrete i hue. Men da er jeg i alle fall ajour.

Jantzen swimsuits

Jeg hadde aldri hørt om dette badedraktmerket. Visste ikke at det var de som fant opp ordet «swimsuit» en gang for mange herrans år siden, eller at de var kjent for å lage badedrakter med så mye trøkk at du kunne være trygg på å kjenne deg pen på stranda selv om du ikke hadde på deg de innskjerpende hverdagsunderklærne dine.

Men etter at jeg fikk denne saken her av en kollega, – bitteliten sak, forresten. Jeg tror aldri den har vært brukt, og jeg tror aldri den vil bli det heller, med mindre jeg blir alvorlig syk eller noe slikt, og alvorlig syke pleier vel ikke sprade rundt i turkis badedrakt. Uansett – etter at jeg fikk denne badedrakta, som kanskje er fra starten av 60-tallet eller slutten av 50-tallet, har jeg brukt endel tid på å glo på reklameplakater på nett.

Det det ikke er gitt at du kan gjette deg til, er at jeg er mest forelska i det elastiske stoffet, som er så sterkt og strukturert, og som jeg aldri har klart å finne maken til. Jeg liker at stoff har litt struktur. Jeg kan ikke utstå det glatte mikrofibrete badetøyet jeg må ty til til daglig, særlig i bysteområdet. Næh, go meg litt hard elastikk, så blir jeg glad.

Nå formaner jeg meg selv om å ikke nevne det mannlige blikket, og sier heller «striper, striper» «snitt, snitt».

Her holder det hardere, – men om noen ga meg den bakerste av badedraktene, skal det gå heelt fint at det er pinlig å kjøpe klesplagg som er markedsført som «the look a man likes».

Og nå er endelig boka med badetøysymønstre lagt ut for salg. Det er jo også noe å glede seg til.

Lekkert patent

Er du plaga av inkontinens og kraftig menstruasjon? I 1930 fant Frances H Lewis opp ei nydelig dinglebleie, hvor en pose henger ned mellom bena dine og fanger opp hva det skal være. De påstår at den er komfortabel for den som bærer plagget, men jeg har en vag mistanke om at en pose som er god og våt av urin og mensblod ikke er blant tinga som styrker selvtilliten ute blant folk.

Lenke. Nam nam.

Imitsj-trøbbel

Jeg klarer ikke møte blikket til kassadama, selv om hun ser påtatt oppmuntrende på meg og har høy, lys hestehale. Mens jeg gir henne det oransje sats-kortet som jeg kjøpte dagen før flakker blikket mitt usikkert mens jeg mumler noe meningsløst for å ikke virke dum.

Når jeg spør etter hva jeg trenger når jeg skal ha gymtime, innser jeg at prestasjonsangst og treningssenterskrekk får meg til å snakke som et barn. Hele meg skriker at jeg er ny her og dere må ta pent i meg, at dette ikke er meg, at dette ikke er den jeg er, bare noe jeg gjør. Jeg vil være usynlig, og det er derfor jeg skiller meg sånn ut.

Som om påtatt naivitet noen gang har fått noen til å virke lurere. I stedet for klartekst blander jeg inn et par «sånn» og «lissom» og «øh» i hver eneste setning. Og det selv om jeg kan teorien, selv om jeg vet at alt alltid går smudere om man bare spiller rollen, ikke lar nervøsiteten skinne gjennom, at det er lettere å late som om man er trygg. Jeg kan teorien. Jeg er laiver for svarte, jeg kan spille, jeg kan fake at jeg har eierskap til arenaer jeg ikke kjenner.

Men det var ikke det jeg gjorde idag.


Dette innlegget er halvannet år gammelt, og av en eller annen grunn posta jeg det ikke.

Selvsentrert metaprat

Det siste halvåret har jeg få minner fra, jeg sitter bare igjen med noen få vage holdepunkter som tyder på at noe kanskje kan ha skjedd. Ellers er tida fra jeg kom hjem fra utenlandsferie i Polen i august, til en gang sent sent i desember fullstendig borte. Det er skremmende, for det kjennes så ukarakteristisk for meg, som har klare minner fra jeg var halvannet og framover. Som husker følelser som ikke kan reproduseres i voksen alder eller ord – den gyngende følelsen av å sitte i bæremeis, å hoppe ned fra trappa og være skråsikker på at pappa tar meg imot selv om han ikke vet at jeg hopper, første gang jeg prøvde å gå på sånne dårlige tremeiers barneskøyter, eller å holde en forelder i hver hånd, og holde igjen for å få ordentlig svingfart og de svinger meg framover og det kiler i maven. Og sånn henger mesteparten av livet sammen, sterke, klare kroppslige minner av lukter og øyeblikk og tanker og resonnementer hele veien fra jeg var bitte lita. Men det siste halvåret mangler.

Jeg vet godt hvorfor. Jeg, som rett nok aldri har sovet godt, ble med ett påhoppa av en plutselig og enorm søvnløshet, og den tok over alt, skrubba ned nervene og kverka humøret, grilla og spiste alle orkene mine, gjorde reaksjonsevnen treg og hodet numment. Gjorde det vanskelig å strekke til, fikk meg til å nedprioritere venner, gjorde meg redd for å ikke holde mål på jobb, gjorde dagene rutineløse og fikk dem likevel til å kjennes helt like. I den verste perioden hadde jeg minst en søvnløs natt per uke, og de fleste halvsøvnløse, jeg duppa ikke engang av på bussen på vei til jobb. Man blir deprimert av sånt. Og nervøs. Og ikke nødvendigvis så veldig hyggelig.

Det skjer noe i huet når klokka runder fire, og jeg hører avisbudet sprinte opp alle trappene. Når jeg skjønner at jeg må stå opp igjen om jeg skal komme meg på jobb. Når kroppen setter inn alle overlevelsesmekanismer og alt kjennes enkelt og hodet blir så klart så klart. Stille eufori. En underlig følelse av ro. Verden kjennes stille og uvirkelig og mørk, og jeg er alene i natta mens verden sover.

Jeg har fått fine allergimedisiner og på uforklarlig vis har redusert marerittgehalten til mindre enn ett i uka. De siste to ukene har jeg stått opp 7 nesten hver morgen, og sovna et sted mellom midnatt og to. Ting er altså på stell igjen, og dagene går med til å plastre sammen alt som ramla fra hverandre før jul, til å bygge opp de fine tinga i livet igjen og få det til å inneholde mer enn jobb-koma-prøveåsove: plukke opp hobbier, tegne, skrive, gjøre yoga, lese, gå turer lære språk. Jeg er fremdeles litt krampaktig. Er mye hjemme og gjør hyggelige ting alene eller med Aksel, men både jeg og livet begynner å kjennes fint og riktig igjen. Det er sjelden at «helt vanlig» har vært så befriende vidunderlig.

Gymnastikkbøker

Dette er ikke en bloggpost. Jeg bare legger disse bøkene her, så jeg vet hvor jeg har dem. De dukka opp da jeg lette etter noe jobbmessig, og de har ligget åpne på jobbdatan min i flere uker. Nå trenger pcen en restart, og jeg legger de her, så jeg kan se ordentlig på dem en annen dag.

  1. Gymnastikk i hjemmet for sunde og syge (1892)
    Dynamiske øvelser for menn og damer. Ganske godt med bilder.
  2. Hele folket i form! Daglig gymnastikk for kvinnet efter tekst og billedtabeller. (1937) Tilrettelagt for grammofonkommando med musikk. Gode og forståelige illustrasjoner.
  3. Syv minutter for sundhet og skjønnhet, 100 mosjonsøvelser med 200 illustrasjoner (1937)
  4. Strekk dem etter skjønnheten (1949) Både øvelser og tekst om mosjon og gymnastikk. Inneholder også strikkemønster på todelt gymdrakt, som kanskje kan doble som bikini.
  5. Praktisk skjønnhetspleie for alle kvinner. (1953) Først og fremst en hygienebok: Tannpuss, hårvask og svette, men har et kapittel om gymnastikk, blant annet gjennom husarbeid.

Kjærleik

Jeg vet ingen ting om disse menneskene annet enn at Liotard malte dem i 1760, og at det er et innmari intimt portrettpar. Han i hjemmeklærne sine, hun i ferd med å kle av seg. Blikkene som møtes. Delvis trygge, delvis skjelmske og forventningsfulle smil. Begge har smykker med bilde av ektefellen slik den andre så ut mange år tidligere. Som for å vise verden at dette ikke er bryllupsnatt-takter, og at de ikke gikk lei av hverandre med det første.

Du finner dem tidvis hver for seg internett, selv om de ikke funker alene. Som om de etter skilsmissen har tatt med seg hvert sitt bilde og hengt dem på hver sin vegg. Da lener han seg mot ryggen på en tom stol, og hun kler av seg for den nakne veggen.