Category Archives: kroppslig

Angående individualisering av lukter

Den saken her lukter ganske vondt. Naturligvis lukter den adskillig verre noen dager enn andre, men det avhenger gjerne av hvor lenge det er siden sist den ble tømt, og om ratioen mellom de forskjellige substansene som ligger og fermenterer. Høy tiss-til-bæsj ratio fører til mye lukt. Lite væske og mye strøssel fører til mindre lukt.

Lukter det ekstra vondt, kan det bli et samtaletema. Man kan si: «Nei, nå må vi jammen få tømt den doen» eller «Stålsett deg! Idag lukter det ille der inne», og så kan man le litt.

… Og akkurat som man det virker samlende å synes at vitsen i smellbongbongen er usigelig dårlig, kan den felles opplevelsen, og det felles ubehaget ved at doen lukter vondt, skape en mild samholdsfølelse. Med en utedo har vi sammen skapt lukta, og vi har alle vært gjennom den samme prøvelsen ved å bruke doen. Vår felles lukt er mindre stigmatiserende enn en odør som kan spores tilbake til en enkeltperson.

~*~***~*~

Den saken her, derimot, har ingen egenlukt. Om det lukter vondt på doen, er det alltid noen som har skylda. Ikke sånn å forstå at man bør la seg fortære av dårlig samvittighet om man har spist mye kjøtt eller drukket rikelig med øl, men konsekvensene vil kunne spores gjennom dine kammeraters neser. Er man selv opphavet til odøren kan det altså medføre et visst ubehag.

Visuelle spor kan du naturligvis fikse opp i med dokosten, men selv med såpe (som mange arbeidsplass- eller skole-doer ikke er utstyrt med) får du aldri helt fjerna lukta av din egen avføring, i alle fall ikke om den er av den hissige sorten. Kommer man inn på en do som lukter riktig ille, kan man fundere litt over hvem som var der før en, eller eventuelt bli stiv av skrekk ved tanken på din neste tror at det er du som er opphavet til odøren. Kanskje man kutter besøket ekstra kort, for å hindre enhver mistanke om at en selv er dunstenes opphavsperson.

Sier man «stålsett deg! Idag lukter det ille der inne» om en innedo, i alle fall om det ikke er noe galt med avløpet, er det som regel enten for å humorisere over egen stank, eller å prøve å fraskrive seg skyld. Begge deler er demonstrasjoner av ubehaget ved at lukta kan spores tilbake til en enkeltperson.

~*~***~*~

Ergo vil jeg hevde at det sosiale ubehaget ved en do som alltid stinker totalt sett er mindre enn ved en som har potensiale til luktfrihet, selv om den i seg selv er mer behagelig for brukerne.

Hva denne brave dotømmer fra Stockholm har å si om saken har jeg unnlatt å finne ut.

Muligens er også  mor lille en sten. Jeg er ikke helt sikker.

Advertisements

Sånt som gjør vondt

Det er fredagskveld, og vi er vakre som som rakkern, så pene at vi kan ta over verden ved vårt blotte åsyn. Jeg har høye sko; litt litt for trange høye sko fordi jeg fulgte kommandoen til mannen i skobutikken. Bød han meg på usannheter fordi de ikke hadde størrelse 40 i butikken? Trodde han ikke jeg ville merke at skoa var for trange? I en pose i veska har jeg et ekstra par, for uten dem vil jeg ikke klare å forsere den to og en halv kilometer lange oppoverbakken hjem.

Jeg gjemmer posen under bordet, nevner den ikke for noen av de andre. For det er vel mine rett-over-normal-brede føtter som er problemet, – at føttene nekter å bli klemt sammen sidelengs? Mer skambetont ville det vært om smerten skyldes overvekta mi, kanskje mine tredeputer ikke tåler 85 kilos vekt? Men det sier jeg ikke til noen. Jeg smiler i stedet påtatt selvsikkert og jobber inn et så jevnt ganglag som mulig, benytter alle anledninger til å sitte, lene meg mot bord og vegger, slik at kveldens slutt ikke skal bli for tung. For å jage skammen over føttenes fasong og hoftenes bredde, jage bort ideen om at brannen der føttene møter gulvet egentlig er min egen skyld, tenker jeg på kk-artikkelen hvor det står at man bør bruke høye sko noen timer hver dag, at litt trening jager vekk vondten. Dét er nemlig en skyld jeg er villig til å innrømme. Aldri i livet om jeg underkaster meg dette til daglig.

Vi hopper noen dager fram i tid
Skammen lar seg aldri jage. Men fordi det er få ting som provoserer meg så grenseløst som min egen skam over naturlige kroppslige ting, begynte jeg å intervjue mine venner, jeg tok dem for meg en etter en…

– Fan så vakker du er idag, sa jeg bardust til ei venninne som er én-noen-og-femti høy, usedvanlig slank og med en skostørrelse langt nede på 30-tallet. For meg gjør det liksom vondt med sånne pene sko.
– Det gjør alltid vondt svarer hun. Jeg har bare lært meg å ikke vise det.

Jaha

Blir du overraska om jeg forteller deg at jo tynnere damene er, jo villigere er de til å innrømme at høye sko gjør vondt. De lubne og tykke damene penser samtalen over på noe annet, eller forklarer at «disse skoa her er ikke så ille», eller at «de er bare ikke gått ordentlig inn ennå». Og jeg ser mine egne tanker bli reflektert i et lite blaff og et bortvendt blikk mens vi begynner å snakke om noe annet.

Tilbake til denne kvelden.
Historia slutter med noe som ikke burde vært en overraskelse. Den slutter i kveldsmørket utafor utestedet. Det er pause, og jeg står og kjenner på følelsen av å ha føtter, kjenner på følelsen av at hver eneste bevegelse isoleres i bena, mens jeg tenker på det såre ganglaget til de middelaldrende damene jeg satt og så på da jeg var på italiatur noen år tidligere. All min oppmerksomhet er retta mot bakkenivå.

– Plutselig kipper venninne nr. 1 av seg skoa sine, setter nylonstrømpene på den kuldslåtte asfalten og puster letta ut.
– Venninne nr 2 gjør det samme, mens hun lavmælt legger til at «jeg trodde at det skulle hjelpe å gå opp en skostørrelse».
– Venninne nr. 3 låner nr. 1 sine sko et øyeblikk, – for asfalten er fremdeles isnende vårkald.
– Nr 2. synes den kalde asfalten lindrer. Og den gjør det, en liten stund.

Før vi trekker på oss smila og selvsikkerheten og går inn igjen, mens jeg sender en takknemlig tanke til de hemmelige reserveskoa som ligger skjult i posen under bordet.

For oss som liker å fryse

En dag bestemte jeg meg for at frysinga mi måtte trenes bort. Kjenner jeg meg rett var det en fiks idé jeg hadde fått fra en bok, men det er også veldig representativt for hvordan jeg forholdt meg til verden i den perioden. Mind over matter. Jeg var fryktelig opptatt av å trene smerteterskelen opp (lettere sagt enn gjort), sultfølelsen ned (heller ikke dette skjedde med stort hell) og kuldekjensla vekk. Det skal legges til at jeg var i tiårsalderen.

Jeg begynte å gå med t-skjorte i boblejakka om vinteren, og med å slutte å gå med sokker. Votter og lue brukte jeg fremdeles, jeg var jo ikke dum, jeg hadde jo vært øre-nese-hals-barn, men jeg hadde for meg at det var lurt å gradvis ha på mindre tøy. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg trodde skulle være det endelige sluttresultatet av fryseleken, jeg har for eksempel aldri syntes at nakenhet i snøen har vært veldig tiltrekkende, men jeg drev likevel aktiv reklame for prosjektet og prøvde å få vennene mine med på å kle seg tynt.

Foreldrene til den ene vennen min lo, og innså at alle barn får fikse ideer.

Foreldrene til den andre vennen var litt mugne, og mente at det var min skyld at sønnen deres var blitt sjuk.

Dem om det.

Mine egne foreldre prøvde derimot å passe på at jeg tok på sokker og gensere når jeg gikk ut. Riktignok skjedde det med vekslende hell, men jeg kan fremdeles huske følelsen av å snike seg ut i håp om at pappa ikke skulle komme og foreldreomsorgete si «husk skjerfet, da, Marthe».

I fjor leste jeg at rotter som fryser og er sultne hele livet lever lengre, men det har ingen verdens ting med dette å gjøre. Da jeg var elleve leste jeg i vi og gutta at man forbrenner flere kalorier om en fryser, og det kjentes som en bekreftelse på at ideen min hadde vært intenst fornuftig. I det siste har jeg lest at en tenker bedre om en holder hodet kaldt, bokstavelig talt. Dét kjennes riktig. Jeg tenker best om temperaturen i rommet synker så mye at fingrene blir litt stive og armene kjenner litt harde og får de ganske pene blå skjoldene.

Det morsomme er jo at jeg sjelden fryser. Noe av det skyldes kanskje at jeg for noen år siden konverterte til ullsokker hele året. Jeg går gjerne nesten hele vinteren uten å skru opp ovnene, og åpner vinduene daglig for å få lufta ut. Jeg har kasta dyna mi, og sover med et laken og et tynt sengeteppe, med vinduet åpent. Jeg går barbent inne hele året selv om jeg bor i første etasje og det er gulvkaldt.

Det er ikke gitt at dette er noe resultat av kuldetreninga.

Men det kommer jekla godt med.

Nils Collett Vogt og hans røde slips

I 1884 reiste Nils Collett Vogt til Värmland. Elleve år før han brøt gjennom som dikter. Lenge før han var Hans Jægers venn. Den tyveårige mannen som reiste til Sverige var sønn av han som brakte trikken til Oslo. Han hadde vokst opp i Homannsbyen hvor familien ikke var blant de fineste, bare bra nok. Den unge Nils var venstremann, og sympatisk innstilt til arbeidernes rettighetskamp. Men han var ung. Ennå hadde han ikke lært at fattige folk ikke setter pris på velmenende silkeramp som formaner dem om hvordan de skal leve livet sitt.

Men nå skulle han altså til Värmland. Offisielt var det for å være huslærer, personlig var målet for reisen å komme seg ut av Oslo og oppleve et fremmed land. Selv om det nok ikke var del av planen hans, skulle han i løpet av oppholdet i Sverige lære hvor dårlig han takla å bli sett på som underklasse. Som huslærer var han tross alt del av tjenerstaben. Dessuten begynte han i stadig større grad å vokte orda sine, samtidig som han begynte å vurdere seg utafra, med noe som kunne minne om noen andres øyne. I kapitlet som beskriver Vogts ankomst ved godset legger han klar kortene for forvandlingshistoria si. Det er riktig nydelig skrevet, og jeg liker så godt hvordan han bruker rekvisitter, i dette tilfellet et rødt slips og en blå frakk, for å demonstrere hvordan han forandra seg det året han var tyve.

Utdraget under er henta fra Collett Vogts memoarer, og naturligvis er det et kort utdrag. Er det for kort gjør det ingen ting. Det er nemlig en god bok.

Hele «Fra gutt til mann» kan leses som .pdf 

***

Jeg hadde en splinterny, blå vårfrakk på, som kledde meg. Det innbildte jeg meg altså. Jeg var stolt av den. Meget stolt. Dessuten et ildrødt slips, som lenge hadde vært utstilt i et butikkvindu nederst i Carl Johan. I går hadde jeg endelig fått råd til å kjøpe det . Jeg mente det var egnet til å imponere. Skulle også være som et tegn på mitt sinnelag i politisk henseende. Venstremenn kaltes jo «røde», og jeg var rød som før. Mitt slips var mitt vitne.
– Med min koffert i hånden spurte jeg en ung mann på min alder hvor hotellet i Arvika var.
– «Jag skall bedja att få visa min herre det,» svarte han.
Hvilket høflighet! Hvor det lød! Pinedød! Min herre!

Da jeg hadde spist, forlangte jeg kaffe, samt en halv flaske svensk punsj. En tykk, eldre handelsreisende som hadde hørt, bøyde seg smilende mot meg.
– «Med tillåtelse! I Sverige er punsjen svensk.»
Vi to tømte halvflasken sammen. Hvorpå han sa: «Skall vi så titta litet på staden?»

Jeg gikk bort for å ta min splinternye vårfrakk på, som kledte meg så fortreffelig.
– «Vill min herre verkligen hava rock på i detta sköna väder?»
Han så på meg med et forundret, nesten bebreidende blikk. Det var som jeg krenket været med min nye, kjære vårfrakk.

Jeg lot frakken henge, skjønt motvillig. (…)

Da vi drev over torvet i stekende sol, den handelsreisende og jeg, betrodde jeg ham i mitt hjertes enfold at jeg nok skulle være huslærer på et større gods her i Värmland.  «Informator» svarte han og nikket. «Jaså!». Om jeg steg eller sank i hans aktelse skal være usagt. Etter en stund: «Får jag lov att säga en sak. Den røda halsduken miskläder min herre. Icke kan min herre bära den, när min herre är tilsammans med fint folk»

Jeg tenkte «Hva raker det deg.» Men sa ikke noe. Jeg var heller ikke mer så smigret over å bli kalt min herre.

Ut på ettermiddagen ble jeg så hentet av den omtalte eldre bror, og han viste seg straks meget vennlig. Det forekom meg imidlertid at han ufravendt glodde på mitt røde slips, og det var ikke fritt for at det tok på å sjenere meg, ja, å gjøre meg ulykkelig. Blant fint folk! Og jeg som trodde at dette mitt slips gjorde meg særlig utsøkt. Et flammende vitnesbyrd om hvem jeg var. Nå brente det meg. Jeg hadde, om det ikke var en skam, mest lyst til å ta det av.

Fra Arvika til Hilringsberg var det, så vidt jeg husker, en times ferd med et lite dampskip som tilhørte bruket. I forbigående sa min elevs bror, mens han altså skarpøyd mønstret mitt slips, at om et par dager ville jeg lære å kjenne en englender, Mr Parker, som denne vinteren hadde vært hans lærer i engelsk nede i Rotterdam. Han, Andreas Venger, hadde nemlig gjort en større utenlandsreise på mer enn et år, og var nylig kommet hjem. Denne samme mr. Parker, som skulle være gjest på gården det meste av sommeren , var fattig, men fornem. Av ganske superfin slekt. En av Englands beste. Jeg ville utvilsomt få megen glede ut av omgangen med ham. Han var slett ikke stor på det. Jeg behøvde slett ikke være redd.

Vi steg i land. Jeg rettet på mitt nye slips, for nå ville det til og med heller ikke sitte på meg ordentlig. Det var klart at det ikke sto bra til den blå frakken min. Jeg var forpint og hadde fornemmelsen at jeg gjorde en meget dårlig figur. Det var ikke slik jeg egentlig hadde tenkt meg det.

Hovedbygningen, reist i Karl den tolvtes første regjeringstid, var den største jeg ennå hadde sett. Den måtte romme en utallig mengde værelser. Her skulle jeg losjere sammen med kontoristene og de andre underordnede på bruket. (…) Da jeg hadde fått mitt værelse anvist og hadde pakket opp, tok jeg et annet slips på.

Det ildrøde lot jeg med et lite, svakt sukk ligge på koffertbunnen. Jeg brukte det aldri siden. (…) Nå, da jeg hadde fått et annet slips på, kjente jeg meg sikrere i klærne. Dessuten hadde jeg jo vårfrakken. Den blå vårfrakken min. Den skulle ingen ta fra meg.

Dagen etter begynte jeg undervisningen.


All tekst er henta fra Nils Collett Vogts memoarbok «Fra gutt til mann». Annet opplag 1968.Bildet av herregården er stjålet fra Randi og Eriks bryllupsside, – jeg håper de viser forståelse. Bildet av Vogt selv er lånt av Store norske leksikon. Ja, de har oppgitt begrensa lisens, men så lenge bildet er fra før 1937 og fotografen er ukjent er opphavsretten fortsatt utløpt.

Rapporterer facebookreklamer

De eneste reklamene som er blitt værende på facebooksiden min i det siste, er en for norsk transportarbeiderforbund og et par for forskjellige historiebøker. På dansk. Alle reklamer for klær, trening og forbruksprodukter er rapportert som uinteressante. Alle reklamer for høyskoler som krever skolepenger av elevene sine, og alle reklamer for sjokkis, pizza og plastisk kirurgi  (gjerne samtidig) er rapportert inn som støtende. Det hindrer dem ikke å å komme tilbake, men jeg gjennomgår reklamen ukentlig likevel.

Jeg begynte rapport-trenden med det formål at jeg skulle rapportere all reklame som støtende, i håp om å bli kvitt all reklame, men det ble ikke til. Ikke minst siden facebook lever av reklame, og jeg jo bruker tjenesten uten å ofre mer enn omlag 5% av sjela mi. Det er greitt for meg. Derfor fantjeg en slags likevekt: Bra saker rapporteres ikke, bra folk rapporteres ikke. Det er ingen ting støtende ved smijern. Det er ingenting foraktelig ved fagforeninger. Bøker om dansk arkeologi lar jeg meg gjerne motivere til å lese.

Det betyr ingen ting, men jeg liker den lille følelsen av kontroll. Fra bussvinduet ser jeg reklamer jeg reagerer på hver eneste dag, og det er ingen som hører at de irriterer meg. Feil idealer, feil produkter, vemmelige kombinasjoner av reklamer for smult og sats side om side. Det gir meg en helt overraskende glede å få lov til å si «Nei du. Jeg vil ikke ha reklame for mækkærn, eller den reklamen med den nesten nakne personen på,» og bannlyse nevnte reklamer for all framtid.

Det er ikke min fortjeneste at botoxklinikken over gata for jobben min legger ned, men jeg er glad til. Jeg lever i en verden hvor folk spruter nervegift inn i fjeset, greitt. Jeg aksepterer at de er sånn. Men de trenger faen ikke trøkke det opp i trynet mitt.

Photoshop-slanking på la Redoute

Jeg kjøpte en bukse av la Redoute i forrige uke. Det angrer jeg ikke på, – det er en knallbra bukse. Men med i posten fulgte en tjukk tjukk katalog, med masse informasjon jeg som netthandler ikke trenger. Det var jo på nett jeg leste katalogen deres, og på nett jeg kjøpte den fine buksa. Nå har jeg en katalog med barneklær, med manneklær, en med klær jeg slettes ikke vil ha. For så lenge handelsstanden har gode nettsider, trenger jeg ikke ikeakatalog, elloskatalog, stoff og stil og la Redoute-katalog. Det er dumt, miljøfiendtlig og bortkasta.

Men uansett hvor irritert jeg var over la Redoutes papirsløseri, satt jeg meg ned og bladde i katalogen deres, og såklart inneholdt også den en haug klær jeg likte veldig godt, jeg lagde små eselører på pene klær og irriterte meg over at reklamen deres fungerer så innmari godt på meg. Helt til jeg kom til badedraktene.

Badedraktene er slankende skjønner du, og la Redoute er så stolte av det at de skriver på bildene at badedrakta har «slankende striper», eller holder inn og dytter opp. Problemet er at la Redoute i tillegg er så brydde over enkelte badedrakter som ikke er hold-in at de har måttet slanke modellen litt i photoshop for å veie opp. Som om vi ikke allerede aksepterer at modellene deres er slanke. Når jeg skal kjøpe badedrakt, sitter jeg ikke og vurderer om modellen er slank nok til at det er verdt bryet, i den grad jeg grubler på badedrakter spør jeg meg selv hvorvidt jeg tror badedrakta på bildet også kan passe til min mye mer rotunde kropp.

Til opplysning: Ei badedrakt er ikke et magisk klesplagg som forandrer kroppen din til et lykkelig, magert, solbrunt overmenneske. Badedrakta er noe vi har på oss når vi bader, bretter ned når vi skal sole ryggen. Den får sand på innsida på de mest ubeleilige tidspunkt, klør når den tørker og lukter surt når vi glemmer å pakke dem ut. Det er et plagg få liker å kjøpe og som mange misliker å ha på seg. Og forresten, – det er ett av de få klesplagga som ser bedre ut på ei slank dame, enn på ei mager dame. Det som gjør bildet over så merkelig, er jo blant annet at de har brukt tegneprogram til å gi ei mager dame former hun ikke kunne fått uten å legge på seg litt.

Men det er ikke bare det som gjør bildet rart. Dama på bildet er nok ikke så asymmetrisk som bildet viser. På bildet er nemlig det av bena hennes som er nærmest oss smalere enn det som er lengst vekk fra oss. Jeg har en følelse av at slike skavanker ikke aksepteres i modell-land, så sannsynligvis er de lagd av en overivrig retusjør.
– Og morsomt som det er å leke med perspektivtegninger, gir disse innovative proposjonene meg ikke det spor lyst til å kjøpe badedrakt av la Redoute.

En liten hund

I en måned har vi fått låne en liten hund. I løpet av den tiden har jeg tatt allergitest, en negativ allergitest til og med, som sier at jeg verken er allergisk mot hamster, rotte, katt, bikkje eller giraff. Jeg har gått en halv million turer, lagd en slags hundeseng av et utall tepper i en krok på soverommet. Og viktigere: Ligget på sofaen og sett på tv med armene rundt et sovende pelsdyr og hatt det veldig fint.

Jeg var bekymra for allergien, for da jeg var lita hadde jeg pelsdyrallergi, og når sant skal sies har jeg nyst litt av den lille hunden. Terriern til svigerforeldrene har på den annen side ikke bevega et flimmerhår i nesa mi. For å være helt helt sikker har jeg tenkt på både pudler og vannhunder kunne være en mulighet. Dessverre sier Kjæresten at han heller vil ha gullfisk enn puddel. Og på finn.no er det veldig sjelden at de mer allergivennlige hundene har lagd pene eventyrbarn som jeg kan kjøpe. Vi skal gjøre noen forsøk med låning av andre hunder, for å se om de og slimhinnene mine går godt overens.

Igår ble bikkja henta av Aksels søster, mens jeg lider av turgående tvangstanker. Min indre dialog går omtrent sånn her:
– Åh, det er vel på tide å gå tur med…
– Nei…
– Kanskje jeg skal gå tur med meg selv, da. Det hadde vært deilig.
– På glatta, i ti kuldegrader?
– Alene?
– Nei, det er for trist.


Som dere ser, nevner jeg ikke at jeg har vært borte i tre samfulle måneder. Som dere ser, lover jeg heller ikke å poste ukentlig, selv om jeg vet jeg har lyst. Bildene er forøvrig tatt av Eva Johanne Westlund, aka Aksels søster.