Category Archives: kultur

Naken

Jeg er tydeligvis blitt eldre, – da jeg var lita var banneorda det første jeg slo opp når jeg fikk ei ny ordbok, men min nyeste ordbok kom jeg ikke på tanken før det hadde gått sikkert et halvår. Ikke festa det seg like godt heller, og jeg kan altså ikke navn på verken genitalier eller avføring på koreansk. Tenk det. Hva har skjedd med min indre tiåring?

Likeledes hadde jeg brukt digitaltmuseum i flere år før jeg kom på tanken å søke etter kodeord naken. Nå er det ikke så mange treff på det søkeordet, og når jeg tenker over det er det kanskje helt greitt. Der er en haug tegninger, en staut isbader og en unge på sauefell og en aktmodell på sauefell – folk som helt klart vet at de ble fotografert. Men så er det også dette, et minne fra en av Robert Colletts feltzoologiske ekspedisjoner.

Kanskje snikfotograferte han, og kanskje visste hun ikke at bildet ble tatt, og kanskje fikk hun aldri vite det, for om det ble fremkalt, ble det kanskje liggende i fotografens private samling. Siden bildet er tatt en gang rundt nittenhundre fikk hun kanskje aldri vite det heller. Jeg kan naturligvis ta feil, siden jeg bare gjetter. Men jeg kan også ha rett.

Jeg lurer fært på hva hun hadde tenkt, om hun fikk vite at museumssektoren hadde digitalisert hennes begynnelsen-av-puberteten-kropp.

Og så lurer jeg på hva jeg selv ville tenkt om det var meg det gjaldt, og jeg var hundre-og-elleve år gammel og aldri hadde kommet på tanken om å leke med selvutløseren da jeg var tolv? Om jeg hadde hørt kameraet klikke, og så opp i det zoologen snek seg vekk, ville jeg nok blitt livredd, men sett at jeg kom over det ved en tilfeldighet hundre år senere. Etter at den svake grøsninga over å ha blitt iaktatt utenå vite det hadde gitt seg, tror jeg kanskje, kanskje jeg ville syns det var litt hyggelig også.


Dette er dratt opp fra kladdebunken min fordi jeg egentlig var sjuk og surrete i hue. Men da er jeg i alle fall ajour.

Advertisements

Øyeblikksbilde

Som et innfall spurte jeg fredag 23 oktober, sånn omtrent ved arbeidsdagens slutt hva mine facebookvenner sist hørte på. Delvis fordi jeg var nysgjerrig, delvis fordi jeg tenker at folk kanskje ville svare noe helt annet på dette spørsmålet, enn om jeg hadde spurt hva favorittbandet deres var. Og delvis fordi det ville gi meg et insentiv til å høre på ting jeg ellers ikke ville ha hørt. Sjøl prakker jeg sjelden mine musikkpreferanser på andre, og andre prakker sjelden sine egne på meg, for smakspreferanser er litt personlig og noe man skal respektere og slett ikke invadere. Bortsett fra kanskje på fest.

Jeg hadde egentlig tenkt å lage en spilleliste på youtube, men det funka ikke, så da kommer sangene heller i form av ei liste med lenker. De er oppført i den rekkefølga de kom inn. Nå skal jeg sette meg og høre ordentlig godt etter, og så håper jeg indelig ikke at noen jugde på seg en mer høyverdig sang enn den de egentlig satt og hørte på.

Den ene sangen, The Cling sin Keep it to yourself, er ikke lenka til. Bandet er oppløst for mange år siden, og låtene deres ligger ikke på nett mer. Jeg kontakta ett av bandmedlemmene med håp om at det skulle hjelpe, men jeg fikk ikke noe svar, og jeg vil ikke opplaste sanger ulovlig. Derfor får du ikke hørt på den. Men det er en fin sang.


Dette innlegget er egentlig posta søndag 8. november, men jeg har datert det bakover i tid, siden det kom inn en påminnelse fra min eneste leser, altså mora mi, om at jeg ikke hadde holdt løftet om å poste noe hver uke – og jeg prøver å opprettholde mitt eget selvbilde om at jeg er en som holder det jeg lover.

Naar jei ligger der og skriker af hele min sjæl efter Dem

tror Di saa jei i min fantasi nøjer mei me aa gjøre me Dem, saan som jei har gjort me hundrede skjøger?! – Aanej, me Dem løper jei jo linen helt ut, jei blir ikke mæt a Dem, jei ligger jo der og sukker og sukker efter hvasomhelst fra Dem: – efter aa slikke Deres sved, efter aa suge det blo som rinner fra Dem hver maaned, jei vil suge det inn i mei altsammen saa ikke en draape gaar tapt, jei ønsker mei aa kunne leve bare af affalle fra Deres legeme, Deres urin vil jei drikke, Deres exkrementer vil jei spise, alt, alt! vil jei gjøre me Dem som en menneskeli hjerne kan hitte paa – og jei ligger og leter efter noe som kunne tømme det hele ut, og finner tilslut ikke andet enn et aah, om jei kunne gjøre mei bitte liten og krype inn i Dem og kysse Dem og slikke Dem invendi, overalt, og bli derinne, og leve og dø derinne, inne i Dem – men det var jo heller ikke nok . . .

Første gang jeg begynte å lese Syk Kiærlihet var det med forbehold. Jeg hadde hørt den var et makkverk, at Jægers «moderne» norskortografi var uleselig, og at hele bokutgivelsen var påtrengende selvutleverende. Det jeg ikke hadde tenkt over er hvor godt jeg liker muntlig rettskriving, påtrengende selvutlevering og galskap festa til papir. For ingen skriver desperasjon som Hans Jæger. Få skriver depresjoner og elendighet som ham. Han Jæger kan ganske enkelt kunsten å ramme inn sine egne livsnederlag.

Og det jeg gjenga øverst her… Han lister opp en rekke fetisjer som er velkjente for alle som til tider formålsløst lenkesurfer på wikipedia. Kanskje bruker han det som metaforer? Kanskje ikke? Kanskje både mener han det og bruker det som metaforer på en og samme tid. Uansett fungerer det godt. Det er en type kjærlighetsbrev som en blir både skremt og smigra når man mottar.

Det jeg liker best med Jæger, er suget etter å definere seg og sine. Han fikk det jo til, samtidig som jeg har inntrykk av at den krampaktige defineringa av hele gruppen rundt ham ble oppfatta som ganske desperat og kanskje litt falsk av dem det gjaldt. Liksom Jæger er den siste i sin gjeng, på en måte de færreste er det, der han knugende klynger seg til en idé om hvordan vennegjengen, verden og kunsten engang var, – og fortsatt burde være. Det er litt trist når ens egne framtidsdrømmer er dårlig forkledd nostalgi.

Men altså, jeg liker å se hjerteblodet til folk.
Jeg som ikke har lest Knausgård engang

Hans Jæger – Syk Kierlihet


Dette innlegget er egentlig posta søndag 8. november, men jeg har datert det bakover i tid, siden det kom inn en påminnelse fra min eneste leser, altså mora mi, om at jeg ikke hadde holdt dette løftet til meg selv – og jeg prøver å opprettholde mitt eget selvbilde om at jeg er en som holder det jeg lover.

Solskinnssuffle fra Skyrim

I Skyrim er det et helt plott som handler om den berømte hoffkokken som har skrevet den superberømte kokeboka Uncommon taste, og som lever et tilbaketrukket liv under falskt navn, kanskje fordi berømmelsen ellers ville vært for tung å takle.

Det er bare det at kokeboka bare inneholder to oppskrifter, og at ingen av dem gir mening.

Enten er de som har skrevet teksten til kokeboka rablende idioter, – det er de forresten uansett, siden de har lagt ut ei oppskrift som inneholder nok muskat til å få deg på sjukehus. Ellers er det vel ikke usannsynlig at det er ment som et sleivspark til tv-kokker som alltid skal lage så mye rart.

Ikke vet jeg.

Uansett. Her er oppskrifta, uten fløfftekst og oversatt til norske mål:

Ingredienser
0,7 dl ku-ost
30 g smør
0,3 dl mel
en kopp melk
Litt salt
Litt pepper
En kopp Muskat. (eller en halv teskje, om man har vett i knollen)
Fire-fem egg (fem er nok passe, men jeg hadde bare fire – antall egg står ikke i oppskrifta)

Framgangsmåte

  • Lag hvit saus av smør, mel og egg.
  • Visp inn salt, pepper og muskat
  • Ta av plata
  • Ha i osten
  • Ta i eggeplommene
  • Visp eggehvittene mens resten kjøler seg ned
  • Vend i eggehvitter og røre (litt først, så resten)

180 grader, ca 25 minutter.

Jeg har aldri lagd en sufflé før, og jeg har aldri spist en sufflé før, men om det er ment å være en litt fløffy omelett ble det som det skulle. Godt var det også, selv om det sikkert hade vært lurt av meg å ha salat til. Bare skum-omelett til middag viste seg å være litt kraftig kost for mine sarte innvoller.


Noen ganger skulle jeg ønske at internett ikke fantes, for da kunne jeg gjøre ting uten å kjenne til de tusen andre som har gjort det før meg. For eksempel er det veldig veldig mange som gjennom åra har fulgt denne oppskrifta sånn halvveis, men forandra den nok til å ikke være farlig å spise.

Kjærleik

Jeg har aldri rissa navnet mitt inn i et tre. En gang for mange år sida fikk jeg for meg at jeg skulle, men Aksel mente det var slemt mot treet, og at det ikke hadde noen innvirkning på hvor glade vi var i hverandre, og kanskje hadde han rett i det.

Men likevel, disse trærne, som i generasjoner har fått navn rissa inn i seg av skjelvende fjortisser som kjenner forelskelsen rive så hardt i seg at det må få utløp et sted, og man kan jo ikke akkurat gå og skrike det ut offentlig heller. På dovegger må noen vaske det vekk, og kanskje noen skjønner at det er deg, og du er den som må stå og vaske, mens noen ser på, – og det hele blir med ett skamfullt og kjipt.

Men når du skriver noe ned blir det liksom varig, liksom ekte, selv om ingen vet at det er du som har skrevet det. Og muligheten for at noen skjønner det, og muligheten for at noen kommer til å kunne spore det tilbake til akkurat deg gjør at det hele kiler litt i magen og kjennes så uendelig mye mer vågalt enn noe annet du har gjort.

Da jeg var lita, hendte det jeg ble stående og lese på murstensveggen under vinduene ut mot veien på St Croix, der det ikke var skole mer da jeg var barn, men hvor det sto en hel serie med navn. Jeg fant navnet på en av lærerne på min egen skole, skrevet i gammeldags blyantskrift, – men jeg fikk meg aldri til å spørre om han hadde vært elev der da han var barn. Det hadde han sikkert.

Men uansett.

Jeg lurer på når det starta? Jeg har aldri funnet noe årstall lengre tilbake enn 70-tallet, selv da jeg som lita i det uendelige studerte blodbøka som sto bak skolen min, den med alle initialene og hjertene, den som vi lagde rosa, perlemorskimrende halskjeder av når konglene sprang ut en eller annen gang på året, – selv da fant jeg aldri noe eldre enn 70-tallet. Og jeg vet ikke om det er fordi trær er levende organismer, og fordi hjertene blir mer og mer utydelige helt til de forsvinner. Kanskje ligger det arr etter tusen førsteforelskelser ett eller annet sted der inne i stammen.

Eller kanskje det er en ny kulturell praksis som folk har lært på film, og som ingen hadde tenkt på tidligere. Selv om det høres rart ut. Veldig rart. Men det kan jo hende likevel. Om noen som er gamle skulle finne på å lese dette, og har lyst til å fortelle meg hvordan det egentlig er, eller egentlig var før i tida, må de gjerne fortelle meg mer. For eksempel i en kommentar.


Jeg gifter meg om to dager, og føler meg derfor romantisk innstilt, og fant derfor fram disse bildene som jeg tok i fjor. De øverste to bildene er i skauen bak Berg skole. Det nederste treet står foran universitetsbiblioteket, men jeg vet egentlig ikke om det er universitetsbiblioteket det hører til. Det er vel like sannsynlig at det tilhører Handelsgym eller Hartvig Nissen. Oslo, i alle fall. Treet bak min egen barneskole har jeg ikke tatt bilde av, men det kan jeg gjøre en annen gang.

Laivbok

For fire år sida skrev jeg og Aksel en artikkel i en bok. (Som det står mer om her)

Siden fire år er lenge, og siden boka er utsolgt, er den nå oppe for fri nedlastning til den som skulle ønske det.

Last ned bok. Se på alle de fine bildene. Tenk over hvor trist det er at du ikke laiver.

Elles er det uråd å ha bilete til altslag, so ein aldri stend fast, jamvel um ein hev råd til å kjøpa.

Kostsame og vel for-seg-gjorde veggbilete kan vere bra nok. Men i dette stykket er dei ringare enn tavleteikningar, der me steg for steg kan syna korleis ein veg vert bygd …, korleis ei elv brigdar lægjet sitt …, korleis potetplanten veks og økslar seg av ei nedgravi potet, korleis eit vulkansk utbrot ser ut … alt dette kan ein syna med å brigda teikningi på tavla. Og dermet vert det meir levande.

Jeg glemmer noen ganger hvor kjekt det er med teknologi. Neida. Det er jug, jeg glemmer det ikke, men det hender at jeg ikke helt tar inn over meg hvor stor innvirkning det har på hverdagslivet. Ikke smarttelefoner, ikke idag. Men prosjektører i klasserommet, – skolebøker med bilder og farvetrykk, oppdaterte verdenskart (og hver gang han dro ned kartet, sa lærer Bjarne med innøvd rutine i stemmen at «ja, nå heter det jo ikke sovjetunionen lengre, da, kartet er litt gammelt»), – Åssen lærte jeg egentlig noen ting uten å studere arbeidsprosesser på youtube? Hadde engelsken min noen gang blitt funksjonell uten Fresh Prince, Skulk, Ocean Girl og mIRC?

Jeg får vibber av dette bildet. Tidlig metall? Vi sier det.

Men altså. Wilhelm Kvalheims bok om Tavleteikning fra 1932, – jeg trur den er beregna på lærerskolen, er en intimiderende affære. Ikke at den ikke er nyttig, med alle sine øvelser og inspirerende godord om hvordan en lærer som en god med krittet kan inspirere unger i små bygdeskoler, men fordi de inspirerende skrytebildene i slutten av boka er… så… perverst kompetent utført. Og fordi du aldri må glemme hvor viktig det er å tegne fort, og kompetent, og gjøre det rett på første forsøk – hvis ikke kjeder barna seg, måvite.


Det starter jo greit nok, mor vasket tøy og far hogger ved
og hele familien er i arbeid og alt er ved det normale.


Lampa, mann. Lampa. Og koppen.


Og verdensrommet… viktig å tegne snøggt sier Kvalheim.
Ikke kjed ihjæl elevene.


Og etter nasjonaløkonomien… tar jeg kvelden.