Category Archives: tingmekking

Mønstertegning

Dette er bare ei liste over bøker jeg hadde oppe i browseren når jeg innså at jeg måtte restarte maskina. Blogg er vist kort for web-log. Jeg synes å huske at folk drev og posta lenkesamlinger en gang i gamledager.

Jeg liker mønstre som gjentar seg, men jeg har aldri egentlig hatt noen suksess med å tegne mine egne. Ei jeg kjente snakka om at mønstertegning var det faget hun likte dårligst da hun gikk formgiving, og jeg kjente umiddelbart sjalusien vokse. Alle mine forsøk har vært på ruteark, og så har jeg ikke helt klart å visualisere godt nok, og så blir det hele feil. Det hender jeg kjøper linoleumsplater sånn at jeg kan skjære inn et mønster om jeg en gang kommer så langt at jeg klarer å tegne ett som jeg er fornøyd med, men så langt kommer jeg aldri. Har innsett at det finnes en app som heter Dobby light som man kan bruke på data-plata, men jeg skjønner ikke åssen jeg kjøper den. Kanskje den er veldig dyr.

Uansett. Jeg hadde sitti og sett på alle de fine gjentagende mønstrene til Wiener Werkstätte, og de gir meg en bestemt følelse av finhet. Så derfor lette jeg etter lærebøker, men jeg fant ingen gode. Kanskje alt alltid er blitt undervist fra person til person. Eller kanskje bøkene jeg er på jakt etter ikke er digitalisert. Steg for steg, er det jeg vil ha. Åssen verktøy man bruker. Gode tips og triks. Skjønner ikke helt hvorfor nesten alle treff handler om selve trykkinga, og så innmari lite handler om selve tegninga av mønsteret. Synes disse folka at det som jeg strever sånn med er så lett at det ikke er verdt å dvele ved?

Men.. altså, jeg skrev at dette var en tilfeldig sammenraska liste. Her er noen andre greier som lå oppe. Så jeg vet hvor jeg har det:

  • Enkle klær man kan sy selv (1974) var den første syboka jeg lærte fra. Jeg var ca 15 og lånte den på biblioteket og snikkopierte endel sider på skolebiblioteket og lot som om det var til skolebruk. Veeldig diskret.
  • Norsk tekstilordbok med oversettelser til engelsk og tysk (1954) er sikkert nyttig når jeg sitter og prøver å skjønne meg på drakthistoriske temaer. Moderne materialkunnskapsbøker holder nemlig slett ikke.
  • Jeg har alltid hatt lyst til å lære å veve. Fra jeg var lita. Delvis sikkert fordi jeg hadde følt meg moralsk overlegen om jeg vevde filleryer i stedet for å kaste utslitte klær, men også fordi det virker morsomt. Men jeg har ikke noe sted å putte en vev i leiligheten… selv om enkelte av de som selges brukt på finn hevdes å være sammenleggbare. men folk selger stadig brukte bordvever billig. Altså:  Bordvev, veving for alle (1982)

P.S.: Jeg innså plutselig at det finnes videoer på youtube. Herremin. Hvorfor kom jeg først på det nå?
PS2: Sist jeg var og kjøpte tegnebøker hadde de ikke de jeg pleier bruke, og jeg endte opp med noen bittesmå noen med prikkmønstra sider. De var jammen mye morsommere å sitte og øve på å tegne mønstre i dem. Prikkete bøker altså. Anbefales.

 

Voksraffinering i miniformat

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke posta dette innlegget da jeg skrev det for et halvt års tid siden. Jeg poster det nå i stedet, jeg. 

Som nevnt tok vi bare ut ei tavle og delte den mellom oss fire i birøkterlaget. Positivt kan vi vel si at jeg får øvd meg på birøkteraktivitetene i veldig veldig smått format. Dagens øvelse var raffinering av bittelitt voks.

Denne karen her, har en firedelt serie om voksraffinering. Første spor ligger her – og siste kjennes ikke helt relevant for norske forhold på grunn av bestemmelser om temperatur på voksen og slikt. Vi har sikkert et års forbruk av voks liggende uansett. Men mannen er fin, han, konkret og grei og krever ikke at du har masse ulike duppeditter.

Så… jeg slengte litt vann, og den svarte klump med gammal voks som vi hadde fått med fra han vi kjøpte biene av, og som jeg hadde pressa honning ut av ei uke tidligere. Varma det opp, silte det gjennom sila jeg silte honning med uka før, og lot restene stivne i kjøleskapet en times tid. Det var overraskende kjapt og innmari enkelt. Hvorfor trudde jeg dette skulle være vanskelig, egentlig?


Tørrhval

Nå har noen andre enn meg fått ansvaret for matlaginga i familien vår på laiven, og det er kanskje likegodt. Det er ikke så ryddig i hodet mitt om dagen, til det skjer det for mye på alle fronter. Nå er det mindre enn ei uke igjen, og som vanlig kom laiven som julekvelden på denne kjerringa her.

I forrige uke tørka jeg 1,6 kilo hvalkjøtt. Dyppa det i tynn saltlake med ørlittegranne honning i, og kjørte det i et døgn i svigermors urtetørker- Det smakte godt, veldig hval, og veldig godt, syns jeg. Det er dessverre ikke full enighet om tørrhvalens fortreffelighet. Nå har det stått på glass ei stund, og jeg håper virkelig det fortsatt smaker som det skal.

Oppdatering: Bier

Dronning Gunnhild og hennes barn kommer til Sagene i juli, starten av juli, og slikt krever forberedelser, må vite. Mattilsynet må varsles, kubekrakker må snekres, kuber må kjøpes, voksplater smeltes fast til rammene – dessuten må birøkterboka leses om og om og om igjen. Vi ligger ikke på latsida. Ugjorte forberedelser gjør meg innmari urolig.

Her er de nymalte kubene. Kanskje på sitt endelige sted, – vi er ikke helt sikre ennå.

In other news har driftige og flinke folk lagd bigård i Stensparken, hvor folk kan komme og se på birøkting. Det er ganske stilig. Jeg var på åpningsdagen, var med på dugnad og fikk se på røkting. Det var nyttig. Jeg fikk bevist for meg selv at jeg slett ikke er redd for bier (ikke at jeg trodde jeg var det, men av og til kommer jo instinktene og overrasker en), og fikk dessuten se hvordan man gjør dette i praksis. Det var en lettelse. Nei. Jeg er ikke redd for bier. Ja, jeg kjenner igjen både drone- og dronningceller når jeg ser dem. Nei, – jeg trenger sikkert ikke bekymre meg så forskrekkelig.


Nyttårsløftet mitt om å finne noe å skrive, – fornuftig eller ufornuftig – hver uke har jammen ikke vært lett å holde ved like. Jeg prøver å kvæle den lille stemmen bakerst i hodet som skriker at «dette er bare interessant for deg», og skrive løs uten å tenke. Det ble ei lakune i mai. Men hvem bryr seg. For nå skriver jeg igjen. Å jess.

Laivbok

For fire år sida skrev jeg og Aksel en artikkel i en bok. (Som det står mer om her)

Siden fire år er lenge, og siden boka er utsolgt, er den nå oppe for fri nedlastning til den som skulle ønske det.

Last ned bok. Se på alle de fine bildene. Tenk over hvor trist det er at du ikke laiver.

Bikkjemat med melbillegarnityr

Plutselig krydde matskapet av melbiller. De hadde kommet seg inn overalt, – I maizenaen, i mel og gryn, i risbøtta. Og jeg fikk vondt i magen da jeg kasta alt melet jeg har hatt liggende i årevis. Fordi det er synd å kaste mat, også tørrvarer, også når de begynner å bli gamle. Sånn positivt er det veldig ryddig i skapet blitt.

For å bøte på den dårlige samvittigheten lager jeg bikkjemat av alle risrestene, som jeg har rørt sammen: Risottoris, basmatiris, jasminris, tidligere leieboeres fullkornsris, boil-in-bag-ris som jeg fikk som reklame, grøtris. Og melbiller, såklart, og larver i store mengder. Det henger kukonger oppover veggen i bøtta, og det yrer på overflata.

Maten består av billeris blanda med grønnsaksskrell og avskjær fra middagslaging – eller oppbløtte linser om vi ikke har avskjær. Og en dæsj tran fordi det lukter godt og sikkert er godt for bikkjer. Jeg triller desiliterstore baller som jeg fryser ned og varmer i mikroen når det er middagstid, og Hanna er overbegeistra over å få varm middag hver kveld. Og siden hundemat er dyrt kjennes det ganske godt i lommeboka at halvparten av maten hennes nå kommer fra ting som ellers ville blitt kasta.

 

Forresten har hun fått mye friskere pust. Men tørrmat til frokost og rismat til middag har hun den friskeste bikkjeånden jeg vet.

Skrivemaskinmani


For mitt indre blikk er det sånn jeg ser ut når jeg jobber. Selv om tredvetallet gikk over mens besteforeldrene mine fremdeles var ørsmå, og selv om jeg ikke har brukt ei skrivemaskin siden barndommen. Naturligvis kan ikke slike mentale bilder jages vekk av virkeligheta: De som har sett meg jobbe riktig riktig intenst vet at jeg er ei plump dame i skitten yogabukse og busserull, som sitter på knærne i sofaen, intenst framoverbøyd over ei altfor lita datamaskin som aldri aldri aldri fungerer som den skal. Foran meg ligger det stort sett en hund og gnager på en bamse, og pulverkaffen jeg drikker av koppen med hemulen på er stort sett svak og kald. Så mye for selviscenesettelsen.

Dette handler ikke om pulverkaffen eller om at knestående skriving er ubehagelig i lengden. Det handler om skrivemaskina.

Avsnitt 2. Hvor Marthe er gretten på datamaskina si
En gang før jul fikk jeg for meg at jeg skulle kjøpe ei skrivemaskin. Dere skjønner, i likhet med de aller fleste andre kontorister bruker jeg mange timer hver eneste dag på å skrive på data. Jeg har latt meg fortelle at tekstbehandlingsprogrammenes store fordel er at man kan endre det man har skrivi, men om man er en pirkefaen, sånn som meg, betyr det alltid at hver eneste setning blir skrivi. Sletta. Skrivi. Sletta. Skrivi. Endra. Droppa. Det sier seg selv at det blir dårlig med tekst ut av det. Det er blitt masteroppgave og artikler og ikke minst facebookoppdateringer av det hele, men det. tar. så. lang. tid.

Jeg begynte å lengte etter tekst jeg ikke kunne endre så snart den var festa på papiret. Jeg begynte å skrive for hånd, produserte hundrevis av dagboksider, notater, skriblerier og det begynte gradvis å løsne. Men jeg klarte bare improvisere fram tekst om jeg visste at ingen andre kom til å lese det. For selv med kulepenn stryker jeg ut ord og setninger. Desuten må jeg ta pauser hvor jeg febrilsk rister på venstrehanda som klamrer seg så altfor altfor hardt til penna.

Jeg skrev et brev i går. Det måtte skrives tre hele og to halve ganger før jeg klarte å legge det i konvolutten og lime igjen.

Avsnitt 3. Hvor Marthe nekter å innse at skrivemaskiner er håpløse
Oslo har ingen skrivemaskinreparatører lengre. I fjor leste jeg ett eller annet sted på internett at den siste skrivemaskinfabrikanten hadde lagt ned produksjonen.  I min naivitet trodde jeg ikke reparatørmangelen skulle være noe hinder for mitt maskininnkjøp. Jeg er jo et overmenneske i mitt eget hode, og har derfor for meg at jeg vil få til alt om jeg bare prøver mange nok ganger.

«Det finnes opptil flere kontrarie forfattere som insistererer på analog teknologi,» sa jeg til meg selv. «Derfor må det jo være en enkel sak når vi egenrådige ikkeforfattere skal hengi oss til mekanikken!»  Internetten fortalte meg dessuten at man kan blekke opp utslitte farvebånd. Man kan til og med kjøpe gamle bånd på ebay. Man kan mekke sjæl. Dette skulle gå lett.

Avsnitt 4. Hvor Marthe kjøper en reiseskrivemaskin
Inkjøpet var i grunnen en selsom opplevelse. Jeg hadde ingen avtale, for mannen som hadde lagt ut en gammel reiseskrivemaskin for salg ville ikke avtale tidspunkt nøyaktig, han ville jeg skulle ringe når jeg tilfeldigvis var i området. Området var indre Frogner, et godt stykke fra bussen. Bare ringinga var en utfordring, for telefonen min var ødelagt, og jeg hadde trenert å kjøpe en ny. Men jeg lånte en telefon og løy på meg å være i området. Kasta meg på tyvebussen og labba innover i et strøk jeg aldri hadde vært før, hvor husa ble større og større helt til de ligna avfolka leiegårder.

Og skrivemaskinas eier tok meg med opp alle trappene til det tomme loftet sitt. Og blikket hans flakka på den måten blikk flakker når man tenker «Herregud. Hva er det jeg holder på med?» Han forklarte meg at han var glad i den lille skrivemaskina. At han selv hadde lært seg å skrive på den. At den ikke fungerte helt som den skulle, men at den hadde tilhørt bestemora hans. Jeg trykka litt rundt på det dysfunksjonelle tastaturet, bemerka at knappene var pene. Trakk litt i dem så armene kom tilbake til utgangsposisjonen sin. Koste litt med spakene og kjente at jeg og den nok ville komme til å bli venner.

På spørsmålet om hva jeg skulle bruke maskina til, klarte jeg ikke svare. For ideen om at jeg ville skrive noe jeg ikke kunne slette kjentes plutselig så tåpelig, og jeg fikk lyst til å beholde motivasjonen for meg selv. Derfor stamma jeg fram noe om at jeg drev med laiv. At jeg ville ha en skrivemaskin til laiv. Jeg visste jo at det var minst femtiprosent løgn, men det var ikke en helt absurd påstand. Han hadde trodd jeg ville ha den som møbel, for den er ganske pen, og jeg stoppa tunga mi fra å uttrykke min skepsis til folk som har bruksgjenstander som møbel. Trekkspill på veggen, pianoer som lysestaker, symaskiner på hyller langs veggene. Grammofoner for den pittoreske retro-effekten. Nei. I stedet tok jeg skrivemaskina i armene og gikk min vei.

Avsnitt 5: Det er bare litt skam å snu
Skal jeg ha et virke knytta til skrivemaskiner, må det være som mislykka reparatør. Jeg har demontert maskina tre ganger. Jeg har vaska den med eddik for å få vekk støvet, har olja kriker og kroker med symaskinolje. Jeg har stramma noen av fjæra, og hver eneste gang har jeg trodde at det skulle fungere. Hver gang jeg har skrudd den sammen har det vært med den samme sitrende forventninga om at jeg endelig skulle få både fungerende maskin og mestringsfølelse det øyeblikket den siste skrua var på plass.

Den er ren, nå, men om jeg trykker på tastene nekter de oftest brukte bokstavene å trø tilbake på geledd. Som om det at de allerede er brukt gjør at de må fortsette å være klar til slag, – og hindre sine kamerater i å få være med. Båndet er fremdeles ikke blekka opp, for man trenger silikonspray til sånt, og hvor kjøper man egentlig silikonspray? Bærehanken må repareres neste gang jeg er hos en skomaker. Jeg har gjemt den lille Adleren mellom bøkene i den dypeste bokhylla.

Men det gjør ingen ting. Om den ikke er så god til å skrive, vet jeg at mesteparten av mekanikken fungerer som den skal. Dessuten har den artig proviniens, og gjenstander med litt historie kan være underholdende selv om de ikke vil spille på lag.  Maskina har tilhørt Maja Melandsø, en av Norges ledende funkisarkitekter på 30-tallet og en av Norges første kvinnelige arkitekter. Kanskje var den med da hun introduserte funkis-stilen til Trondhjem? Kanskje var den med da hun skrev boka «Sort og hvitt i ekteskapet» i løpet av 30-tallet? Om min lille reiseskrivemaskin fra 1929 allerede har vært med på å skrive ei hel bok fortjener hun sikkert å få hvile i sitt åttitredje år.

I alle fall til jeg blir en dyktigere reparatør.

***
Maskina på bildet er ikke min, men en som er klin lik. Fant den på flickr, og det er flere bilder der den kommer fra. Bildene øverst er forøvrig Brecht i -35 og to bilder fra Jason Lutes berlintegneserie bind 2. – Bildebehandlingsprogrammet mitt har skylda for at bilden er blitt så rare.

Forresten – denne skrivemaskinreparatørbloggen gjør meg glad.