Category Archives: Uncategorized

Birøkterdagbok – mulig sjukdom

Sommeren kom halvveis overraskende på i begynnelsen av mai. Plutselig var det full blomstring og full bieaktivitet. Siden jeg oppbevarer endel bivoks i stua er det umulig å glemme biene – hver gang det er bra vært og vi lufter, flyr minst ti bier inn og prøver å stjæle voks fra skapet vårt.

24. april fikk begge bifolka kjapt en fortavle hver.
4. mai fikk de en fortavle til. Vi rakk å oppdage at biene var oppfarende og kjipe, og måtte slenge på lokket før vi fikk inspisert dem ordentlig.

Kirsebærtrærne og løvetannen og brudespireaen og tulipanene blomstra alle ca 6-7-mai, og med ett måtte vi tenke mye hardere på biene enn tidligere.

10. mai: Endelig varmt nok til å morgenrøkte – siden vi er midt i byen må vi jo gjøre vårt ytterste for å ikke plage naboene, og før arbeidstid er de færreste ute i havene sine. Endelig fikk vi også inspisert kubene våre ordentlig. Vi satt på skattekasser på begge – akkurat nå heter de «den svake» og «den sterke» kuben, som er dårlige navn om styrkeforholdet en dag skulle endre seg, og det kan jo skje. Vi kan også kalle dem «den blå» og «den rosa». Også det lyder litt upersonlig.

Men uansett. Begge hadde svermeceller. Den svakeste hadde tydelig gjort et stille dronningskifte allerede. Den sterke fikk ei helkasse som skattekasse, og den svake ei halvkasse. Den svake fikk også ei fortavle.

Da jeg dro opp den første tavla i den svakeste kuben fikk jeg litt bakoversveis, for der krøp langsomt noen klissete, svarte bier, tydelig i svært dårlig form. Dette bekymrer oss. Vi prøver hardt å finne ut om dette handler om en farlig sykdom, f.eks Kronisk biparalyse, som jeg riktignok ikke vet om eksisterer i Norge eller ikke. Dette er nemlig den eneste sjukdommen jeg har funnet som gjør biene svarte. Jeg håper ikke det er det, for den er visst smittsom. Jeg gjetter på at klisset er propolis som de andre biene har  pensla på for at de ikke skal spre smitte. Disse klissete biene var kun på de to tavlene lengst vekk fra flyåpningen.

Her ser vi en frisk bie som står og slikker på en sjuk bie. Driver ho og pensler på propolis?

Jeg tok denne videoen for å dokumentere. Den ble på høykant fordi jeg ikke hadde noen plan om å legge på youtube. Tvert om var min instinktive reaksjon «å herregud, håper ingen får vite at vi har sjuke bier», men så tok jeg til vettet og kom på at det er best at alle får vite det om det er noe farlig, så vi får råd om hvordan å iverksette nødvendige tiltak.

Men denne kuben har fler problemer enn «bare» svartklissete bier. Enten har vi fått en eggleggende arbeider, eller så har vi ei dronning som ikke fikk parra seg i fjor, på grunn av sen sverming i Maridalen. Uansett er det ikke noe vanlig yngel der, men bare enorme mengder droneyngel, samt et muligens vellykka forsøk på stille dronningskifte (om det er noe som går an med ubefrukta bier, da… jeg trodde ikke det gikk. Jeg får lese meg opp på dette i kveld. Kanskje de bare har ei udugelig dronning som de har gjort sitt aller beste for å bli kvitt.)

Så.. nå vet vi hvordan såkalt pukkelyngel ser ut – det er mengder av det, men jeg tok ikke noe bilde fordi jeg var stressa og litt bekymra. (Dessuten må man ta av hanslene for å ta bilde). Vi røkter igjen på torsdags- eller fredagsmårran, og før det må vi finne ut hva vi gjør.

Mye å tenke på, dette. Men birøkt er jo et fag, og det ville vært for dumt om det å lære et fag kunne skjedd uten litt tankegymnastikk. Og vi er bare på vår andre birøktevår.

 

Bokliste 26. feb

Nok en gang måtte jeg restarte pc-en. Her er bøkene jeg hadde lyst til å lese, men ikke leste i midten av februar i år.

Mønstertegning

Dette er bare ei liste over bøker jeg hadde oppe i browseren når jeg innså at jeg måtte restarte maskina. Blogg er vist kort for web-log. Jeg synes å huske at folk drev og posta lenkesamlinger en gang i gamledager.

Jeg liker mønstre som gjentar seg, men jeg har aldri egentlig hatt noen suksess med å tegne mine egne. Ei jeg kjente snakka om at mønstertegning var det faget hun likte dårligst da hun gikk formgiving, og jeg kjente umiddelbart sjalusien vokse. Alle mine forsøk har vært på ruteark, og så har jeg ikke helt klart å visualisere godt nok, og så blir det hele feil. Det hender jeg kjøper linoleumsplater sånn at jeg kan skjære inn et mønster om jeg en gang kommer så langt at jeg klarer å tegne ett som jeg er fornøyd med, men så langt kommer jeg aldri. Har innsett at det finnes en app som heter Dobby light som man kan bruke på data-plata, men jeg skjønner ikke åssen jeg kjøper den. Kanskje den er veldig dyr.

Uansett. Jeg hadde sitti og sett på alle de fine gjentagende mønstrene til Wiener Werkstätte, og de gir meg en bestemt følelse av finhet. Så derfor lette jeg etter lærebøker, men jeg fant ingen gode. Kanskje alt alltid er blitt undervist fra person til person. Eller kanskje bøkene jeg er på jakt etter ikke er digitalisert. Steg for steg, er det jeg vil ha. Åssen verktøy man bruker. Gode tips og triks. Skjønner ikke helt hvorfor nesten alle treff handler om selve trykkinga, og så innmari lite handler om selve tegninga av mønsteret. Synes disse folka at det som jeg strever sånn med er så lett at det ikke er verdt å dvele ved?

Men.. altså, jeg skrev at dette var en tilfeldig sammenraska liste. Her er noen andre greier som lå oppe. Så jeg vet hvor jeg har det:

  • Enkle klær man kan sy selv (1974) var den første syboka jeg lærte fra. Jeg var ca 15 og lånte den på biblioteket og snikkopierte endel sider på skolebiblioteket og lot som om det var til skolebruk. Veeldig diskret.
  • Norsk tekstilordbok med oversettelser til engelsk og tysk (1954) er sikkert nyttig når jeg sitter og prøver å skjønne meg på drakthistoriske temaer. Moderne materialkunnskapsbøker holder nemlig slett ikke.
  • Jeg har alltid hatt lyst til å lære å veve. Fra jeg var lita. Delvis sikkert fordi jeg hadde følt meg moralsk overlegen om jeg vevde filleryer i stedet for å kaste utslitte klær, men også fordi det virker morsomt. Men jeg har ikke noe sted å putte en vev i leiligheten… selv om enkelte av de som selges brukt på finn hevdes å være sammenleggbare. men folk selger stadig brukte bordvever billig. Altså:  Bordvev, veving for alle (1982)

P.S.: Jeg innså plutselig at det finnes videoer på youtube. Herremin. Hvorfor kom jeg først på det nå?
PS2: Sist jeg var og kjøpte tegnebøker hadde de ikke de jeg pleier bruke, og jeg endte opp med noen bittesmå noen med prikkmønstra sider. De var jammen mye morsommere å sitte og øve på å tegne mønstre i dem. Prikkete bøker altså. Anbefales.

 

Muffe og teaterbillett

Jeg fikk denne pelsmuffa som gave. Den røyter værre enn bikkja mi, men er innmari kul, selv om pels er… ikke helt det man viser seg med offentlig om dagen. Usikker på åssen pels det er – fingrene mine kjenner ikke forskjell på bikkje, rev og ulv. De eneste pelstypene jeg kjenner igjen er mår og mink og kanin. Altså – estetisk er tida 1920-48 den jeg liker best, og supermuffa passer jo utmerka inn i tidsintervallen.

Kanskje det kuleste er likevel teaterbilletten til Centralteatret 1946. Jeg går jo ikke så mye på teater, men jeg har likevel en ikke så liten hobbyinteresse for norsk teater og revy i mellomkrigstida. Og jeg elsker når de gamle klærne jeg ender opp med har sånne detaljer som viser akkurat når og hvor de er brukt.

Det står dessverre ikke hvilken forestilling det gjaldt, men basert på datoen er det jo lov å gjette: Juleforestillinga på Centraltheatret i 46 var Helge Kroghs lystspill «På solsiden» fra 1927. Oppsetninga står det mer om på side 256/257  i Centraltheatrets historie.

«På solsiden», 1946. Jon Lennart Mjøen, Wenche Foss, Henki Kolstad, Wenche Kloumann, Arne Bang-Hansen, Sigrun Otto

Søvn

Tjueandre juli slutta jeg å sove. Hadde jeg ikke også tidligere opplevd denne typen søvnløshet, da grandtanta mi døde i 2006, hadde jeg feid det bort som en tilfeldighet at det var nettopp den dagen våkenettene begynte. Det er nemlig ikke slik at jeg tenker på Breivik i det vide og det brede, slett ikke, men det er en merkelig rastløshet som har entra hodet og kroppen mitt de siste par ukene, og det er ikke mulig å bli kvitt den.

Riktignok har soving aldri kommet lett for meg. Jeg sover omtrent som andre slanker seg, med gode forsetter, besvergelser og ubrukelige magiske medisiner. Jeg vet alltid når det er åtte timer til jeg skal opp. Hver eneste gang det klokkeslettet passeres, fylles jeg av bange anelser for hvordan det skal gå neste morgen. Jeg har fremdeles barndomsdagbøkene mine, med forseggjorte oversikter over klokkeslettet jeg la meg, og klokkeslettet jeg sovna. Når jeg tenker på å sovne på ungdomsskole og videregående er det jeg husker best den voksende panikken jeg kjente når kortvisern krøp forbi ett, og markerte to tilbakelagte timer med stirring i taket.

Men jeg er jo blitt bedre på det her. Uendelig mye bedre. Jeg kan yoga. Jeg kan meditere. Jeg kan tenke på tærne mine til jeg slokner. Jeg kan fortelle meg selv det samme lille eventyret med små små variasjoner til det betryggende dysser meg i søvn. Jeg har til og med hund og kjæreste som kan sove sammen med meg i tilfelle mareritt. Det er bare det at det ikke hjelper å sovne lengre. Etter 22. juli har jeg våkna jevnlig klokka tre og halv seks, enten av rastløshet, mareritt, eller andre absurde fenomener:

For litt over ei uke siden våkna jeg at at folk hadde fest i haven. Jeg våkna bare halvveis, våkna akkurat nok til å ikke innse at deres høylydte «wooo»-skrik var resultat av et primalinstinkt som aktiveres i enkelte mennesker når de drikker alkohol. Jeg forsto det ikke da, men det var ingen som ble voldtatt i haven den kvelden, setningen «legg deg på benken, vær så snill, legg deg på benken» ble sagt av en kamerat til en som hadde drukket så mye at han hadde beslutta at blomsterbedet var det beste stedet å  tilbringe natta.

Natt til i går var det maven min som rumla. Jeg våkna, fullstendig skrekkslagen, hver eneste gang den ga lyd fra seg. På underlig vis ble jeg minna om en guttunge lillebror delte rom med på sykehuset da han opererte blindtarmen som treåring, en som før det bar galt av sted hadde klart å gi foreldrene beskjed om at urinblæra hadde sprukket. Nattens maverumling førte til flere timer med stille panikk for at mitt indre holdt på å gå i oppløsning. Det falt meg ikke inn at jeg burde ha spist kveldsmat. Mette maver rumler ikke.

Langvarig søvnmangel gjør en så tynnslitt. Det er ikke riktig ille ennå, jeg har opplevd langt verre. Jeg sovner ikke på bussen, og mens jeg prater med folk. Jeg vet fremdeles godt forskjell på drøm og virkelighet, og husker hva jeg har sagt til hvem. Men jeg har gått over grensa mellom helstøpt og frynsete, nådd stadiet hvor det er utfordrende å småprate, men ikke å jobbe. I slutten av forrige uke slutta dessuten den timeslange gåturen hjem fra jobben å være en trivelig tur i sollyset, den ble et  ork.

Men inatt, kjære lesere. I natt sov jeg.  Syv timer og førtifem minutter i ett strekk. Det er lenge siden det har vært så deilig å sove.


Insomnia by EK Captures